De fleste i Norge deler Storbergets skepsis til å avkriminalisere narkotika. Kanskje fordi virkeligheten er mer komplisert enn Rotevatn presenterer den:
Det er ingen hindre for å satse mer på helsehjelp til narkotikaavhengige med dagens lovverk. Det er heller ikke fremmet ett forslag til hjelpetiltak som ikke kan gjennomføres selv om narkotikaforbudet opprettholdes.
Det er gode muligheter for å bruke andre reaksjonsformer enn fengsel og bøter på narkotikalovbrudd. Dette skjer allerede i Norge i dag.
Selvsagt er det ikke slik at det blir færre narkotikaavhengige jo høyere straffer vi har. De høyere strafferammene har lite med narkotikabruk og –brukere å gjøre. De brukes ved organisert kriminalitet og grovere narkotikaforbrytelser.
Poenget med forbudet mot bruk og innehav er ikke å få folk i fengsel, og de færreste ender i fengsel for bruk og innehav. Forbudet skal gi et tydelig signal om at narkotikabruk er en uønsket handling. Og det virker, - ikke alene men fordi det har så veldig stor støtte i befolkningen. Lovforbud og folkevilje spiller positivt sammen.
Det aller viktigste elementet i norsk narkotikapolitikk er folks grunnleggende skepsis mot å få narkotika inn i sine nærmiljøer. På dette området har vi en større sosial kapital enn de fleste andre land. Den må vi ta vare på og styrke.
Det er fortsatt dobbelt så mange unge som prøver cannabis i Portugal som i Norge, hhv 13 og 6 prosent, nå 8 år etter at Portugal innførte sin lov om "dekriminalisering" (ESPAD). Dette kan tyde på at også vi i Norge gjør noe som er riktig, og at det ikke er noen grunn til å kaste seg på en alternativ politikk uten videre.
Det som skjer i Portugal er ikke veldig forskjellig fra det som skjer i mange andre land i Europa. De velger ikke å reise tiltale mot folk som tas med noen brukerdoser. Det gjør vi heller ikke i Norge. Så vil den alternative reaksjonen variere fra land til land.
Rotevatn skriver at Portugal har hatt en dramatisk nedgang i overdosedødsfall siden 2001. Norge har hatt en nedgang på 30 prosent i samme periode. Han skriver også at i Portugal har narkotikaforbruket holdt seg stabilt i denne perioden, mens det har gått opp i sammenlignbare land. SIRUS skriver: ”De fallende trender i overdosedødsfall og narkotikabruk som rapporteres i Portugal, gjenfinnes også i flere andre europeiske land for tilsvarende periode (EMCDDA 2010). Videre viser den europeiske skoleundersøkelsen - ESPAD - at eksempelvis Norge har hatt en større reduksjon i cannabisbruk blant ungdom enn Portugal i aktuell periode”.
Mange som argumenterer for avkriminalisering tar for gitt at en slik endring vil bare ha fordeler, ingen kostnader. Og motsatt; at dagens forbud bare gir ulemper og ingen gevinster. Et dårlig utgangspunkt for praktisk politikk.
Overdosestatistikken, som Norge kommer dårlig ut på, kan ikke brukes som argument for en grunnleggende endring av norsk narkotikapolitikk. Ingen har klart å påvise noe spesielt ved norsk politikk som er grunn til at vi på 90-tallet fikk heroinbruk med sprøyter og siden et høyere antall overdoser enn andre land.
Statistikken over overdosedødsfall er langt mer sammensatt enn de fleste tror. Dette er dokumentert ved et par grundige gjennomganger av tallene for en del år bakover. I en av analysene konkluderes det med at for å målrette innsatsen mot overdoser er det nødvendig å differensiere bedre mellom de ulike årsakene til dødsfallene. Med denne kunnskapen framstår et allment og upresist tiltak som å avkriminalisere alle narkotika som helt urimelig.
