Statsrådens invitasjon til debatt om heroinforskriving fra desember i fjor har allerede bidratt til avklaring på viktige punkter. Vi vet nå det er et tiltak med både svakheter og styrker. Det er ikke slik at alle gode argumenter taler enten for eller imot. Men den aller viktigste avklaringen er at det er mye som en helseminister både kan og bør gjøre for å hjelpe den aktuelle målgruppa, uten å starte utdeling av heroin.
▪ Heroin fungerer bedre som metafor enn som medikament. Forslaget om heroinutdeling mobiliserer energi, kanskje fordi tiltaket blir presentert som et tryllemiddel: Nå kan vi endelig få gjort noe på rusfeltet, noe for dem som har det vanskeligst, noe som virkelig virker. Dette er nytenking! Så enkelt er det dessverre ikke.
▪ Medikamenter brukt i rusbehandling ikke er noe nytt. Problemet er heroin er mindre egnet enn midler som allerede blir brukt i såkalt medikamentassistert behandling. Heroin må inntas tre ganger i døgnet, siden det virker kortete enn f.eks. metadon og subutex. Dermed må brukerne møte opp tre ganger i døgnet for å få sin dose, med alle utfordringer dette medfører for folk som har problemer med en regelmessig livsførsel.
▪ Heroinprogrammer som har vært i drift ute i Europa, har hatt problemer med å nå ut til dem som helseministeren er opptatt av å hjelpe, nemlig dem som sitter aller mest fast i rusavhengigheten. En del programmer har utelukket de aller ”tyngste” allerede i utgangspunktet. Andre har hatt betydelig frafall underveis, fordi de mest slitne ikke klarer å følge opp fra dag til dag.
▪ Den mest aktuelle målgruppa for et evt. heroinprogram i Oslo vil dermed ikke være dem som helseministeren vil hjelpe, men dem som allerede er målgruppe for LAR.
- ▪ De fleste kan hjelpes til et bedre liv, rusfritt eller ikke, med metoder som allerede er i bruk. Vi vet mye om hva som virker. Ikke i betydningen ett mirakelmiddel som løser alle problemer, men i form av en fornuftig kombinasjon av flere tiltak: Ta brukerne på alvor, tilby individuelle behandlingsopplegg, stabile relasjoner og personlig oppfølging, tiltakskjede som henger sammen og virker over tid, dekke hele bredden av en persons behov (hus, mat, legehjelp, dagtilbud osv). Men dagens medikamentfrie hjelpetilbud er på langt nær tilstrekkelig utbygd.
- ▪ Det medikamentstøttede hjelpetilbudet (LAR) fungerer heller ikke godt nok, sjøl om mange også får god hjelp her. Det er manglende kapasitet til å følge opp R’en i LAR-systemet; rehabilitering gjennom sosialfaglig oppfølging.
- ▪ Hvis hjelpeapparatet blir bygd ut og organisert slik at det fungerer mer optimalt, kan vi antakelig hjelpe de aller fleste, inkludert mange av dem som i dag står som samfunnets utstøtte på Plata i Oslo. Så vil det sikkert være noen som fortsatt vil falle utenfor. Disse må følges opp individuelt, ikke som betraktes som en udefinert, men homogen gruppe av behandlings-resistente.
- ▪ Mange heroinavhengige er i den situasjon at de har heroin, men mangler det meste annet: Bolig, mat, helsehjelp, familie, nære relasjon, et sted å være, arbeid eller annen meningsfylt aktivitet. De som sliter tyngst, fortjener å bli sett som hele mennesker, ikke bare som rusavhengige.
- ▪ Kostnadene ved heroinprogrammer er relativt høye; pr. deltaker og ut fra effekten de gir. Samtidig er heroinutdeling en billigvariant av rusbehandling, siden tiltaket bare adresserer en liten flik av problemene som den rusavhengige har.
Det er all grunn til å ta en systemkritisk gjennomgang av hjelpeapparatet, - før vi trekker konklusjonen at vi har en gruppe rusavhengige som er håpløse og ikke kan hjelpes på andre måter enn ved gratis utdeling av heroin. En slik gjennomgang kan gi grunnlag for videreutvikling av hjelpeapparatet: Fjerne systemfeil slik at hjelpetilbudet fungerer slik det er tenkt å fungere, sette inn større ressurser i de tiltakene som virker og utvikle tiltak som fyller hullene i dagens hjelpetilbud.
Allerede nå vet vi at helseministeren har mange muligheter for handling. Her er noen muligheter som bør vurderes så snart han er tilbake fra studiebesøket i Sveits – og uavhengig av hva han måtte ha med av impulser derfra:
| 1. Framskynde arbeidet med etablering av en rusakutt i Oslo. |
| 2. Mobilt overdose-team, gjerne knyttet til rusakutten. Et slikt team kan arbeide forebyggende i Oslo sentrum, rykke ut ved overdosetilfeller, følge overdosetilfeller over i langsiktige hjelpetiltak og fungere som den ”havarikommisjonen” ved overdoser, slik flere har foreslått. |
| 3. Styrke LAR-programmet, særlig med økte ressurser til sosialfaglig oppfølging. |
| 4. Bygge ut lavterskelvarianter av LAR, slik som Klinikk Motivasjon i Oslo. |
| 5. Opprette væresteder for rusavhengige, med tydelige koblinger til hjelpeapparatet. |
| 6. Styrke tilbudet av elementære helsetjenester, slik som Feltpleien. |
| 7. Satse på ideen som Landsforbundet Mot Stoffmisbruk har utredet; et døgnåpent servicesenter for rusavhengige og pårørende
som kan vise vei videre til den hjelpen som den enkelte trenger. |
| 8. Satse mer penger på sosialpedagogiske behandlingstilbud (terapeutiske samfunn o.l.), der det er mulighet for å få tett
oppfølging over lengre tid. |
| 9. Mer penger til oppfølging (ettervern) av dem som har vært inne til spesialisert behandling. Dette må skje lokalt, i kommunene
og bydelene. |
| 10. Utvikle flere enkle jobbtilbud med inntektsmuligheter, slik som ”Lønn som fortjent” og salg av =Oslo. |
| 11. Bolig til alle, tilpasset bo-evnen til den enkelte. |
| 12. Styrke utekontakten i Oslo sentrum og tilsvarende oppsøkende virksomhet i bydelene. |
