FAKTA: Om regulering av pris og tilgjengelighet på alkohol

Les hele rapporten om tiltak for å begrense alkoholrelaterte skader og problemer på SIRUS nettsider

Denne artikkelen er publisert på SIRUS nettsider

Ifølge standard økonomisk teori bestemmes etterspørselen (eller konsumet) av en vare av prisen på varen, prisen på andre (alternative) varer, individets samlete budsjett, tilgjengeligheten av varen, markedsføringen av varen, samt andre forhold (Alver, 2004). Dette betyr at vi for alle varer forventer at når prisen går opp, går etterspørselen ned og vice versa, gitt at de andre forholdene som har betydning for etterspørselen ikke er endret. Tilsvarende forventer vi at når tilgjengeligheten til en vare går opp, går også etterspørselen opp, og vice versa (gitt samme forutsetninger som over).

Dette er ikke bare teoretiske antakelser, det er omfattende empirisk støtte for at det en klar sammenheng mellom prisen på en vare og etterspørselen av varen. Tilsvarende gjelder for sammenhengen mellom tilgjengeligheten til, og etterspørselen av en vare, og dette har en generell gyldighet for ulike varer. Dette betyr at regulering av pris og tilgjengelighet gjennom politiske virkemidler kan være effektivt for å endre etterspørselen av en vare i en ønsket retning.

Avhengighetsskapende varer

Når det gjelder avhengighetsskapende varer, som tobakk, alkohol og heroin, er det imidlertid mange som tror at avhengige brukere ikke responderer på slike reguleringer av pris og tilgjengelighet, og at de skaffer seg varen (nesten) uansett pris og tilgjengelighetskostnader. Det er derfor av særlig interesse å belyse betydningen av pris- og tilgjengelighetsreguleringer av avhengighetsskapende varer, både med hensyn til den samlete etterspørselen etter varen, og med hensyn til etterspørselen blant de som er avhengige eller har et særlig høyt konsum.

Alkoholavgifter i Norge

Det er flere tiltak som kan bidra til å regulere prisene på alkohol. I Norge er det i første rekke særavgiftene som regulerer alkoholprisene. I tillegg gir alkoholloven forbud mot rabattsalg. Avgiftene på alkohol er høye i Norge sammenliknet med andre europeiske land (Österberg & Karlsson, 2002). Særavgiftene er ca. 4 kroner per cl ren alkohol for øl og vin og ca. 6 kroner per cl ren alkohol for brennevin. I løpet av de siste 10 årene har det ikke skjedd store endringer i disse avgiftene. Avgiftene for øl i klasse d (middels sterkt øl, som utgjør det aller meste av ølkonsumet i Norge) har økt med 10 %, og avgiftene på vin har økt med 11 %. Fram til og med 1999 var det vesentlig høyere avgifter på hetvin enn på bordvin, men avgiftene på hetvin ble satt ned med nesten 50 % og dermed harmonisert med avgiftene for bordvin fra og med år 2000.

Avgiftene på brennevin ble redusert med 15 % i 2002 og med ytterligere 9 % året etter, mens mindre avgiftsøkninger igjen i 2008 og 2009 innebærer at særavgiftene på brennevin nå ligger 12 % lavere enn i 1999 (Edland-Gryt, 2009). Med reduserte avgifter og priser på brennevin i 2002 og 2003 fulgte også en økning i brennevinsomsetningen på hhv. 12 og 10 %, hvilket er høyere enn de etterfølgende små årlige økningene i omsetningen. Hetvinssalget utgjør en svært liten del av den totale alkoholomsetningen i Norge. Det har i hovedsak vært gradvis synkende over mange år, men fra 1999 til 2000 økte salget med 9 %, parallelt med at avgiftene ble satt ned.

Billigere alkohol

I forhold til konsumprisindeksen (som gir et uttrykk for det generelle prisnivået på varer og tjenester) har prisene på alkoholholdige varer i Norge sunket noe i løpet av de siste ti årene. Fra 1998 til 2008 (da man har satt forholdet mellom pris på alkohol og konsumprisindeksen til 100) har prisen på brennevin sunket til 80, prisen på hetvin sunket til 88, prisen på bordvin sunket til 96 og prisen på øl sunket til 90. Det vil si, sammenliknet med andre varer (og tjenester) er alkohol blitt noe billigere i denne perioden.

Samtidig har lønnsnivået i Norge steget betraktelig i denne perioden, og følgelig også kjøpekraften. Det betyr at i forhold til hvor mye vi tjener, er alkohol blitt betydelig billigere i løpet av de siste ti årene. Tar vi utgangspunkt i forholdstall mellom alkoholpriser og lønnsnivå som er satt til 100 i 1998, er dette forholdstallet vesentlig lavere i 2008; nemlig 62 for brennevin, 68 for hetvin, 74 for bordvin og 69 for øl (Edland-Gryt, 2009). Dette gjenspeiles også i tallene for husholdningenes utgifter til alkohol. Selv om det registrerte alkoholkonsumet har steget med nesten 50 % siden 1993, utgjør alkoholforbruket en lavere andel av husholdningenes utgifter nå enn for 15 år siden (SSB, 2010).

Prisens betydning for alkoholkonsum og alkoholrelaterte problemer

Flere norske studier har avdekket en klar negativ sammenheng mellom alkoholpriser og alkoholsalg (Alver, 2004; ECON, 1998; Horverak, 1977; Strand, 1993). Det vil si at en høyere pris er forbundet med lavere salg, og omvendt: med lavere pris blir salget høyere. Dette er i tråd med hva man har funnet i en rekke andre studier fra ulike land. En nylig publisert oversiktsstudie presenterte resultater fra 112 publiserte studier om sammenhengen mellom pris og alkoholsalg og viste at disse studiene entydig fant en negativ sammenheng mellom pris og salg. Med andre ord: dersom alkoholprisen går opp, vil salget gå ned, og når prisen går ned, vil salget gå opp (Wagenaar, Salois, & Komro, 2009). Tilsvarende sammenhenger er også blitt avdekket i studier av andre avhengighetsskapende varer, herunder tobakk og heroin (Grossman, 2005).

Det er godt dokumentert at det er en sammenheng mellom hvor stort alkoholkonsumet i befolkningen er og hvor omfattende de alkoholrelaterte problemene er (Babor, et al., 2010). Når vi så ser at alkoholprisene har betydning for etterspørselen av alkohol, ville vi derfor forvente en sammenheng mellom alkoholpriser og omfang av alkoholrelaterte problemer. En rekke studier finner også nettopp en slik sammenheng (Chaloupka, Grossman, & Saffer, 2002; Wagenaar, et al., 2009). Nærmere bestemt har de vist at en økning i alkoholprisene er forbundet med en nedgang i bl.a. promillekjøring og trafikkulykker, skrumpleverdødelighet, selvmord og volds- og vinningskriminalitet.

Hva betyr avgiftsendringer?

Det er altså grunnlag for å anta at tiltak som fører til høye priser kan være effektivt for å forebygge alkoholproblemer. Det vanligst brukte alkoholpolitiske virkemiddelet for å påvirke alkoholprisene er alkoholavgifter. Man antar generelt at en avgiftsøkning innebærer en tilsvarende eller større økning i prisen til forbruker, selv om det er relativt få studier som ligger til grunn for en slik antakelse (Wagenaar, et al., 2009). Bruken av avgifter er det prisregulerende virkemiddelet som er mest undersøkt.

Hva viser så studier av endringer i alkoholavgifter med hensyn til effekter på alkoholsalg og på alkoholrelaterte problemer? Blant de mest slående eksemplene på betydningen av avgiftsendring er økningen i avgiften på brennevin i Danmark i 1917 som innebar at utsalgsprisen ble omtrent ti ganger så høy. Med dette fulgte en dramatisk reduksjon i brennevinssalget i Danmark; fra 4,3 liter per innbygger i 1916 til 0,2 liter per innbygger i 1918 og en nedgang i den samlete alkoholomsetningen på 77 %. Parallelt med avgiftsøkningen og salgsnedgangen så man også en betydelig nedgang i omfanget av problemer knyttet til alkoholbruk, som alkoholrelatert dødelighet og sykelighet og arrestasjoner for offentlig beruselse (Thorsen, 1990).

Avgiftsreduksjoner i Sveits, Danmark og Finland

Nyere studier av avgiftsendringer har vært knyttet til avgiftsnedsettelser. I Sveits ble avgiftene på importert brennevin redusert i 1999 og utsalgsprisene på dette gikk da ned med 30-50 %, mens avgifter og priser på annen alkohol forble uendret. I kjølvannet av denne avgiftsendringen så man en betydelig økning både i brennevinssalget og i omfanget av alkoholproblemer (Mohler-Kuo, Rehm, Heeb, & Gmel, 2004).

Høsten 2003 ble brennevinsavgiftene i Danmark redusert med 45 % for å motvirke turistimport fra andre EU-land, hvilket innebar en reduksjon i utsalgsprisene på om lag 25 % på de rimeligste typene brennevin. Salget av brennevin i Danmark økte betydelig etter avgiftsnedsettelsen; omsetningen siste kvartal 2003 var 41 % høyere enn i tilsvarende periode året tidligere. Samtidig var det en jevn nedgang i ølsalget i Danmark, og det samlete alkoholsalget fortsatte også den nedadgående trenden som hadde startet på slutten av 1990-tallet.

Data fra spørreundersøkelser i befolkningen viste ikke noen endringer i selvrapportert alkoholkonsum eller alkoholrelaterte problemer etter avgiftsreduksjonen. Derimot viste data fra akuttmottakene i Danmark at det var en signifikant økning i omfanget av akutt alkoholforgiftning blant ungdom i tilknytning til avgiftsnedsettelsen på brennevin (Bloomfield, Rossow, & Norström, 2009).

I 2004 ble alkoholavgiftene også satt ned i Finland. Bakgrunnen var også her at man ønsket å motvirke turistimport fra andre EU-land, i første rekke Estland. Avgiftsreduksjonen i Finland var størst for brennevin (44 %), noe mindre for øl (32 %) og minst for vin (10 %), og utsalgsprisene gikk ned med rundt 30 % for brennevin, 13 % for øl og 3 % for vin. Alkoholsalget økte i 2004 med 17 % for brennevin og 5 % for øl, mens vinsalget ikke ble påvirket. I alt økte alkoholsalget i Finland med 7 % i 2004. Man fant også en klar økning i omfanget av alkoholrelaterte dødsfall, alkoholrelaterte sykdommer og alkoholforgiftning, arrestasjoner for offentlig beruselse og promillekjøring i tiden etter endringene i 2004.

Parallelt med avgiftsreduksjonen og det økte alkoholsalget i Finland skjedde det også en økning i det uregistrerte alkoholkonsumet som følge av turistimport fra Estland (som ble medlem av EU i mai 2004). Økningene i omfanget av de alkoholrelaterte problemene kan altså ikke bare tilskrives avgiftsnedsettelsen, men også den økte grensehandelen med alkohol (Mäkelä & Österberg, 2009).

Sårbare grupper påvirkes også

Det er verdt å merke seg at særlig sårbare grupper som ungdom og alkoholavhengige også responderer på prisendringer og drikker mindre når prisene går opp, og vice versa (Cook & Moore, 2002). De nevnte studiene av avgiftsendringer har til dels vist relativt større endringer i skader og problemer som er forbundet med alkoholmisbruk enn i alkoholkonsumet. Dette tilsier at oppfatningen om at alkoholprisene ikke påvirker konsumet hos misbrukere er feilaktig, og indikerer snarere tvert om at bruk av alkoholavgifter også kan være et viktig virkemiddel for å begrenset konsumet blant alkoholmisbrukere.

Andre prisreguleringer

I tillegg til bruk av avgifter kan myndighetene også regulere alkoholprisene gjennom andre virkemidler som for eksempel fastsettelse av minimumspriser og begrensning av rabatt- og tilbudsordninger. I den norske alkoholloven er det gitt forbud mot å selge alkohol med rabatt. Den internasjonale forskningslitteraturen omfatter få studier som har belyst effekten av dette, og studiene er av svak kvalitet (Babor, et al., 2010). Ett eksempel er en amerikansk studie som viste at beruselsesdrikking blant collegestudenter forekom i større grad der det var spesialtilbud og kvantumsrabatt på alkohol (Kuo, Wechsler, Greenberg, & Lee, 2003).

Regulering av alkoholens tilgjengelighet

Det finnes en rekke virkemidler som bidrar til å begrense tilgjengeligheten til alkohol. Her i Norge er de viktigste tilgjengelighetsbegrensende virkemidlene aldersgrense for kjøp, begrensninger i salgs- og skjenketider og begrensninger i antall salgs- og skjenkesteder. Vinmonopolordningen hører også til her, og innebærer både en betydelig begrensning i antall salgssteder samt en viss begrensning i salgstider. Vi vil i det følgende beskrive de viktigste tilgjengelighetsregulerende tiltakene i Norge og kort oppsummere hva forskningslitteraturen viser med hensyn til effekt av disse tiltakene på alkoholkonsum og alkoholrelaterte problemer.

Aldersgrenser

I Norge er aldersgrensen 18 år for å få kjøpt øl, vin og rusbrus, og 20 år for kjøp av brennevin. Sammenliknet med sør- og mellomeuropeiske land er aldersgrensen her til lands høy, men den tilsvarer (omtrent) aldersgrensen i flere andre nordiske land og er lavere enn i USA. Flere studier har vist at mindreårig ungdom likevel får kjøpt alkohol både i butikker, på skjenkesteder og på Vinmonopolet (Buvik & Baklien, 2006; Rossow, Pape, & Storvoll, 2005). Man kan derfor undres på om det å ha en nedre aldersgrense egentlig har noen særlig betydning for alkoholkonsumet og omfanget av alkoholrelaterte problemer blant ungdom.

Amerikanske studier

Mye av forskningslitteraturen på effekt av aldersgrenser er fra USA. På 1970-tallet senket mange amerikanske delstater aldersgrensen for kjøp av alkohol, for så å heve den igjen på 1980-tallet. I 1988 var det innført 21 års aldersgrense i alle delstatene. Hvilken betydning - om noen - har slike endringer for alkoholkonsumet blant de unge? En rekke undersøkelser har søkt å finne svar på dette spørsmålet. En oversiktsartikkel som favnet alle disse studiene i perioden 1960-2000 (i alt 241 studier), viste at nær halvparten av dem ikke fant noen effekt av at aldersgrensene forandret seg (Wagenaar & Toomey, 2002).

De øvrige studiene derimot, avdekket at når aldersgrensen gikk ned, gikk alkoholkonsumet blant ungdom opp, og omvendt; - når aldersgrensen gikk opp, gikk alkoholkonsumet ned. Det er også gjort en rekke liknende studier av endringer i aldersgrensen, men med promillekjøring og trafikkulykker blant ungdom som utfallsmål. Majoriteten av disse studiene fant et tilsvarende mønster, nemlig at når aldersgrensen går opp, så går problemomfanget ned, og vice versa (Wagenaar & Toomey, 2002).

Danmark

I Danmark ble aldersgrense for kjøp av alkohol i butikk fjernet i 1970 og så innført igjen i 1998. Bakgrunnen for at man da innførte 15 års aldersgrense var dels en bekymring for ungdoms bruk av rusbrus (alcopops), og dels at den første ESPAD-undersøkelsen - en stor sammenliknende undersøkelse av alkohol-, tobakk- og narkotikabruk blant 15-16-åringer i over 30 europeiske land - viste at danske ungdommer lå på europatoppen i alkoholkonsum (Møller, 2002). Spørreundersøkelser blant 11-17-åringer viste at alkoholkonsum og alkoholberuselse gikk noe ned etter at aldersgrensen ble innført, først og fremst blant ungdom under 15 år, men også blant de over (Møller, 2002).

Funnene ble fortolket dit hen at innføringen av aldersgrense hadde en effekt på alkoholkonsum blant mindreårig ungdom og at den offentlige debatten knyttet til innføringen av aldersgrense trolig også bevirket mer restriktive holdninger blant foreldre og derigjennom påvirket konsumet blant ungdom over 15 år (Møller, 2002). Det er åpenbart at betydningen av aldersgrense er avhengig av hvordan, og i hvilken grad denne håndheves.

Regulering av antall salgs- og skjenkesteder

For å kunne selge alkohol i Norge kreves det en salgs- eller skjenkebevilling. Det er kommunene som gir slike bevillinger for salg av øl og rusbrus i butikk. og for skjenking av alkohol i restauranter, på barer, etc. Fra og med 1993 ble sterkøl kun tillatt solgt på Vinmonopolet, og fra 2003 ble rusbrus tillatt solgt i dagligvarebutikker Det er også kommunene som gir bevilling for vinmonopolutsalg.

Dette betyr at kommunene har anledning til å endre tilgjengeligheten av alkohol gjennom å innskrenke eller utvide antall salgs- og skjenkesteder. Alle norske kommuner har nå salg av alkohol, men de fleste kommunene har kun salg av øl og rusbrus i butikk. I 199 kommuner der 85 % av landets befolkning bor er det vinmonopolutsalg, og ytterligere 112 kommuner ønsker å få vinmonopolutsalg (Vinmonopolet, 2010). 425 av 430 kommuner har ett eller flere skjenkesteder, og de fem kommunene som ikke har skjenkebevilling er alle små kommuner (Skjælaaen, 2009).

Et fåtall kommuner har satt tak på antall salgs- og skjenkebevillinger, og det var i 2008 nesten ingen kommuner som hadde avslått søknader om salgsbevilling, mens det var noen flere kommuner som hadde avslått søknader om skjenkebevilling. Avslag på søknader om salgs- og skjenkebevillinger har ulike typer begrunnelser, ofte kan det være manglende oppfyllelse av krav om økonomisk vandel eller lokalpolitiske hensyn, og i en del tilfelle kan det være klanderverdige forhold i forhold til alkohollovgivningen (Skjælaaen, 2009).

Liberalisering

Over tid er kommunenes regulering av antall salgs- og skjenkesteder hovedsakelig gått i en mer liberal retning. Antall kommuner uten salgssted har gått ned fra 213 i 1980 til 0 i 2003 og etterfølgende år. Antall kommuner uten skjenkebevilling er gått ned fra 111 til 6 i samme periode (Skjælaaen, 2009). Antall skjenkesteder i Norge er nesten tredoblet i perioden fra 2439 i 1980 til 7230 i 2008. I denne perioden har det også skjedd en dreining mot at en stadig økende andel av skjenkestedene har skjenkerett for alle drikkesorter. I 1980 hadde tre av fire skjenkesteder kun rett til å servere øl og vin, mens i 2008 hadde mer enn 80 % av skjenkestedene rett til også å skjenke brennevin.

Det totale antall salgssteder for øl (og rusbrus) økte noe på 1980-tallet, men har gått ned fra ca 5000 til ca 4500 siden tidlig på 1990-tallet, noe som trolig reflekterer endringene i struktur og antall butikker i dagligvarehandelen. Antallet vinmonopolutsalg er nesten tredoblet fra 87 i 1980 til 239 i 2008 (Edland-Gryt, 2009). Siden 1995 har det vært et synkende antall kommuner som har satt tak på antall salgs- og skjenkebevillinger, og på 2000-tallet har færre kommuner avslått søknader om salgsbevilling. Antall kommuner som har avslått søknader om skjenkebevilling har variert i denne perioden (Skjælaaen, 2009).

Konsekvenser av flere vinmonopol

Flere norske studier har belyst hvilken betydning en endring i antall salgs- eller skjenkesteder har for alkoholkonsumet og/eller omfanget av alkoholrelaterte problemer. Noen av disse har belyst mulige effekter av opprettelse av vinmonopolutsalg i en kommune. I en fersk studie brukte Nordlund (2010) data fra spørreundersøkelser i 1999 og 2004 til å beregne hvorvidt det å ha fått et vinmonopol i sin kommune i femårsperioden mellom undersøkelsene, innebar en økning i alkoholkonsumet. Han fant imidlertid at konsumøkningen skjedde i kommuner som allerede hadde et vinmonopolutsalg i 1999, og at det i kommuner som fikk vinmonopolutsalg i perioden, skjedde en dreining i brennevinskonsumet fra hjemmebrent til polvare (Nordlund, 2010). Også tidligere studier av effekter av åpning av vinmonopolutsalg har vist omtrent tilsvarende resultater; det vil si at det ikke har vært noen vesentlig endring i det totale alkoholkonsumet, men en dreining fra hjemmeprodusert vin og brennevin til polvarer (Hauge & Amundsen, 1994).

Det er vanskelig å si hvorfor disse norske studiene ikke viser noen effekt av økt tilgjengelighet. Som vi skal se, står dette i motsetning til hva den internasjonale forskningslitteraturen i all hovedsak viser. Nordlund (2010) peker på flere metodesvakheter som kan ha hatt betydning for funnene. Det kan også være grunn til å se nærmere på andre mulige forklaringer på denne motsetningen. Selv om man ikke har sett noen økning i det totale alkoholkonsumet som følge av åpning av ett vinmonopolutsalg, kunne man likevel tenke seg at den betydelige økningen i antall vinmonopolutsalg over tid kunne ha betydning for alkoholkonsumet.

Økt alkoholforbruk

Parallelt med økningen i antall vinmonopolutsalg, og dermed i tilgjengelighet av vin og brennevin, er vinsalget mer enn fordoblet fra 1993 til 2009, mens brennevinssalget har økt med vel 30 % i denne perioden. Samtidig har det vært en viss nedgang i det uregistrerte alkoholkonsumet, men nedgangen har vært mindre enn salgsøkningen, slik at det totale alkoholkonsumet (når vi regner inn både salg og uregistrert konsum) har økt med om lag 25 % (Rossow, 2010). Hvorvidt, eller i hvilken grad denne konsumøkningen kan tilskrives den økte tilgjengeligheten, er uvisst. Det er flere andre forhold som trolig har hatt betydning for økningen i alkoholsalget og alkoholkonsumet. For det første har, som nevnt, prisene på alkohol i forhold til kjøpekraften gått betydelig ned i denne perioden, og dette kan være den viktigste forklaringen på den betydelige salgsøkningen.

Flere skjenkesteder

Antall skjenkesteder har altså økt betydelig i løpet av de siste tre tiårene. Hvilken betydning denne økningen har hatt for alkoholkonsum og omfang av alkoholrelaterte skader og problemer, har vi ganske begrenset kunnskap om. Andelen av det totale alkoholsalget som skjer i form av skjenking, har trolig ligget på omkring 15 % over lengre tid, og det skulle tilsi at det i perioden med økt antall skjenkesteder også har skjedd en betydelig økning i skjenket volum av alkohol. Ettersom skjenkesteder er forbundet med økt voldsrisiko, kunne man tenke seg at en økning i antall skjenkesteder var forbundet med økt voldsomfang. I tråd med en slik antakelse fant Norström i en studie av endringer i antall skjenkesteder i Norge, at en økning med ett skjenkested per 10 000 innbyggere ga en forventet økning i voldskriminaliteten på ca. 6 % (Norström, 2000).

Konsekvenser

En omfattende internasjonal forskningslitteratur viser også en sammenheng mellom hvor mange salgs- eller skjenkesteder det er, og omfanget av ulike typer alkoholrelaterte problemer (som f.eks. vold og trafikkulykker) (Anderson & Baumberg, 2006). Det finnes flere eksempler på hvordan vesentlige endringer i antall salgs- eller skjenkesteder har påvirket alkoholkonsumet og omfanget av alkoholrelaterte skader og problemer.

En svært dramatisk endring i tilgjengeligheten av alkohol skjedde i Finland i 1969 da øl ble tillatt solgt i dagligvarebutikker og antallet utsalgssteder for alkohol økte fra vel 100 til over 17 000. I tillegg økte også antallet skjenkesteder fra snaut 1000 til over 4000. Bare på ett år - fra 1968 til 1969 - økte alkoholkonsumet i Finland med 46 %, og i de neste årene så man at omfanget av alvorlige alkoholproblemer økte relativt mer enn totalkonsumet. Antall dødsfall på grunn av skrumplever økte med 50 %, og innleggelser i sykehus med alkoholpsykoser ble mer enn fordoblet (Mäkelä, Rossow, & Tryggvesson, 2002).

Effekten av den økte tilgjengeligheten av alkohol syntes å føre til en relativt større økning i konsumet blant dem som i utgangspunktet drakk svært mye. Det er flere forhold som understøtter dette; for det første var det en betydelig økning i sykelighet og dødelighet med diagnoser som man særlig ser blant alkoholmisbrukere. Dessuten viste oppfølgingsundersøkelser av utvalg fra den generelle befolkningen at de som drakk mest før tilgjengelighetsendringen, også økte konsumet sitt mer enn andre alkoholkonsumenter.

Regulering av salgs- og skjenketider

Alkoholloven har angitt "normaltider" og "maksimaltider" for salg og skjenking av alkohol. Normaltiden for salg er kl 08-18 på hverdager og kl 08-15 på dager før søn- og helligdager, mens maksimaltiden for salg er til hhv. kl 20 og kl 18. Normaltiden for skjenking av brennevin er kl 13-24 alle ukedager, mens maksimaltiden er til kl 03. Normaltiden for øl og vin er kl 08-01 alle dager, mens maksimaltiden er til kl 03. Det er opp til den enkelte kommune å vedta salgs- og skjenketider som er mer begrenset eller utvidet i forhold til normaltidene, så lenge de er innenfor maksimaltidene. Etter endringen i alkoholloven i 1997, som anga normaltider og maksimaltider for salg og skjenking, har en stadig økende andel av kommunene utvidet salgs- og skjenketidene utover normaltiden. Samtidig er det en liten og minkende andel av norske kommuner som har strammet inn salgs- og skjenketidene i forhold til normaltiden (Skjælaaen, 2009).

Fram til 2009 har vi bare informasjon om hvorvidt salgs- og skjenketidene er innskrenket eller utvidet i forhold til normaltiden. Det kan derfor ha skjedd innstramminger i politikken uten at vi så langt kan tallfeste det, og dette er en klar begrensning i de tilgjengelige dataene vi har på kommunenes regulering av salgs- og skjenketider. Eksempelvis har en del kommuner innskrenket skjenketiden (f.eks. fra 03.00 til 02.00), men de blir likevel kategorisert som kommuner med utvidet skjenketid.

Konsekvenser av endringer i skjenketider

Vold og nattebråk forekommer på, og like utenfor mange skjenkesteder i de små timer, og et spørsmål mange stiller, er om en innskrenking av skjenketidene med f.eks. en halv eller en time vil ha en positiv effekt på omfanget av vold, fyll og uro. Avisoppslag fra flere kommuner hvor det har vært innstramminger i skjenketiden (med f.eks. en halv eller en time), har vist til ulike tendenser i endringer i omfang av vold og nattebråk. Hittil har det ikke i Norge vært gjort vitenskapelige studier som har undersøkt ulike mulige konsekvenser av endringer i skjenketider (og salgstider). En viktig forskningsmessig utfordring vil være å belyse mer systematisk hvorvidt slike mindre endringer i skjenketiden har betydning for voldsomfang og ordensforstyrrelser.

En nylig gjennomgang av den internasjonale forskningslitteraturen på dette feltet omfattet i alt 49 studier, hvorav 14 studier av god vitenskapelig kvalitet (Stockwell & Chikritzhs, 2009). De fleste av disse viste at utvidete skjenketider følges av en økning i problemomfanget, f.eks. mht. vold, trafikkulykker og alkoholforgiftning, mens en reduksjon i skjenketidene følges av en reduksjon i problemomfanget.

Flertallet av studiene belyste betydningen av en økning i skjenketiden, og få studier har belyst betydningen av en liten endring i skjenketiden. Forfatterne (Stockwell & Chikritzhs, 2009) oppsummerte gjennomgangen med at en økning i skjenketidene i de fleste tilfeller vil føre til en økning i alkoholbruken og i relaterte problemer som vold. Tilsvarende konklusjoner er også trukket i andre litteraturgjennomganger av betydning av salgs- og skjenketider for konsum og relaterte problemer (Anderson & Baumberg, 2006; Babor, et al., 2010).

Statlig monopolordning

Den statlige monopolordningen for detaljsalg av vin og brennevin (og andre alkoholdrikker over 4,75 volumprosent) innebærer først og fremst en betydelig begrensning i antallet salgssteder. Nå i 2010 er det 242 vinmonopolbutikker i Norge, mens det er vel 4200 butikker med bevilling til å selge øl. I tillegg har vinmonopolbutikkene noe kortere åpningstider enn salgstidene for øl i dagligvarebutikkene. Man antar også at fraværet av privatøkonomisk motiv har betydning for vinmonopolbutikkenes håndtering av aldersgrenser og salg til berusete personer. En studie fra Finland og Norge viste at 18-åringer som så unge ut for alderen, oftere ble nektet å kjøpe alkohol i vinmonopolbutikkene enn i dagligvarebutikkene (Rossow, Karlsson, & Raitasalo, 2008).

Mer forbrukervennlige vinmonopol

Innenfor den norske statlige monopolordningen har det skjedd endringer i løpet av de siste par tiårene som har siktet mot å øke Vinmonopolets popularitet og legitimitet, og som har medført økt tilgjengelighet. På slutten av 1980-tallet startet en policy-endring som omfattet en rekke forbrukervennlige tiltak; en økning i produktutvalget, en økning i antall utsalg, internettsalg og selvbetjening i butikkene. Overgangen fra salg over disk til selvbetjening startet i 1998, og i de påfølgende 8 årene fikk nesten samtlige utsalg selvbetjening (Horverak, 2008).

Innføringen av selvbetjening i de første butikkene ble lagt opp slik at det var mulig å evaluere ordningen forskningsmessig på en god måte. Funnene fra denne evalueringen skulle danne grunnlag for videre beslutninger om innføring av selvbetjening. Horverak (2008) fant at selvbetjeningen innebar en netto salgsøkning på ca. 10 %, ganske tilsvarende det Skog (2000) fant ved evalueringen av selvbetjening i svenske monopolutsalg.

Pappvin

Selv om evalueringen av selvbetjening viste en økning i alkoholforbruket, fortsatte omleggingen til selvbetjening. En annen viktig endring innenfor monopolordningen som trolig har betydning for alkoholtilgjengeligheten, er bag-in-box-salget av vin. I 1988 ble vin i såkalte "bag-in-box" (pappkartonger, oftest inneholdende tre liter) introdusert på Vinmonopolet. Dette ble raskt populært, og salget av vin på slike kartonger har i de etterfølgende årene ikke bare økt i volum, men utgjør også en stadig økende andel av det totale vinsalget. I 2009 utgjorde vin på kartong 55 % av all vin som ble solgt i Norge (Nordahl, pers. komm., 2010). Den betydelige økningen i vinsalget i løpet av de siste to tiårene har i hovedsak skjedd i form av vin på kartong.

Monopoler og pris

En utbredt misforståelse er at vinmonopolordningen fører til høyere priser på alkohol. En studie av priser og avgifter på alkohol i de nordiske land viste at når man trakk fra avgiftene på alkohol, var prisene på vin og brennevin de samme eller lavere i Finland, Island, Norge og Sverige - som har monopol - enn i Danmark, som ikke har det (Horverak & Österberg, 2002). Forfatterne konkluderte med at de nordiske detaljmonopolene ikke synes å være kostnadsdrivende i forhold til det danske markedet, men at det snarere kan være grunn til å hevde at detaljmonopolene i seg selv bidrar til å senke prisene på alkohol.

Studien viste med andre ord at det var avgiftene og ikke monopolordningen som førte til høyere alkoholpriser i eksempelvis Norge sammenliknet med Danmark. Da grossistmonopolet i Norge ble opphevet i 1996, var en mulig konsekvens at konkurransen mellom mange aktører i grossistleddet ville føre til lavere priser. Dette syntes imidlertid ikke å være tilfelle, i hvert fall det første året detter opphevingen av grossistmonopolet (Lund, 1997).

Effekt av vinmonopolordningen

En oppsummering av den internasjonale forskningslitteraturen om effekten av en statlig monopolordning for omsetning av alkohol, viste at de fleste studier (i all hovedsak fra USA og Canada) har funnet en effekt av en slik monopolordning. Studiene viser at en oppheving av monopolordningen er forbundet med en økning i alkoholkonsumet i befolkningen og en økning i omfanget av alkoholrelaterte problemer (Her, Giesbrecht, Room, & Rehm, 1999).

En gruppe forskere har beregnet hva som ville være en forventet effekt på alkoholkonsumet og omfanget av alkoholrelaterte problemer dersom man opphevet monopolordningen i de nordiske landene (Holder, et al., 1995). For Norges del fant de at en oppheving av vinmonopolordningen kunne forventes å gi en 50 % økning i vinkonsumet og en 15 % økning i brennevinskonsumet, og en økning i det totale alkoholkonsumet på omkring 13 %.

Nyere beregninger av potensielle konsekvenser av opphevning av det svenske monopolet, har vist at dersom detaljomsetningen av alkohol blir lagt ut til dagligvareforretningene, vil man kunne forvente en økning i det totale alkoholkonsumet på omkring 29 % og en tilsvarende eller større relativ økning i omfanget av alkoholrelaterte problemer som vold, ulykker, selvmord og sykefravær (Holder, et al., 2007). Det svenske monopolet har en større andel av den totale alkoholomsetningen enn hva det norske monopolet har. Det er derfor rimelig å anta at dersom det skulle bli en privatisering av det norske monopolet, ville konsekvensene trolig være noe mindre enn hva beregningene for det svenske monopolet indikerte.