Heroinutdeling – et skudd i mørke

- De mest hjelpetrengende vil ha store problemer med å følge et slikt program og den regelmessighet, de kontrollrutiner og den oppfølgning som er nødvendig. Mange av de programmene som finnes internasjonalt har eksplisitt utelukket de tyngste brukerne. Det er ganske oppsiktsvekkende at et utvalg som så å si ikke har rusfaglige eksperter kan foreslå et tiltak som det faglig sett knytter seg veldig stor usikkerhet til. Den mest velrenommerte vitenskaplige vurderingen kommer fra Cochrane samarbeidet så sent som i 2009 og som konkluderer at ”No definitive conclusions about the overall effectiveness of heroin prescription is possible”. Dette er rett og slett ikke kunnskapsbasert.

Kostbart
Ulstein lurer også på hvordan man kan forsvare et tiltak som vil være svært kostbart, og dermed gå ut over andre tiltak, som vil komme en større gruppe til gode
- Et heroinprogram vil være svært kostbart. Sprøyterommet koster ca 10 mill årlig, og når rundt 100 brukere om dagen. Heroinutdeling kan koste 3 ganger mer. Vi snakker dermed om ca 30 millioner kroner for 100 brukere på ett sted. Her vil det brukes enorme beløp i et rusfelt med alt for få resurser og økende ventelister, på noen veldig smale og faglig sett veldig usikre tiltak. Dette er ingen god prioritering.

Sidemisbruk
Ulstein mener at selv med en slik innsats er sannsynligheten svært stor for at de rusavhengige fortsatt vil ha et omfattende sidemisbruk av andre rusmidler, selv gateheroin, noe som betyr at de fortsatt vil være involvert i det illegale markedet og i kriminell aktivitet. 
- Det er naturlig at de som mottar legeordinert heroin vil bruke mindre gateheroin. Dette er en ubestridt positiv gevinst. Men et nylig avsluttet prosjekt med heroinutdeling i England viser at kun 5 av 43 personer som fikk heroin sluttet helt med gateheroin. Dette betyr at hele 38 fortsatte med et visst forbruk av gateheroin. I tillegg kommer sidemisbruket som trolig er stort men som i dette prosjektet ikke ble målt. (se http://www.eurad.net/).

Andre medikamenter
- Det finnes andre medikamenter som virker bedre og som kan gis til de tyngste brukerne rett inn fra gata, slik som Suboxone som ble gitt i en periode ved Klinikk Motivasjon i Oslo. Dette ga gode resultater, men ble avviklet av økonomiske årsaker. Sammen med gode lavterskel-tiltak der de narkomane får grunnleggende omsorg og hjelp er langt bedre bruk av knappe resurser.

Ingen sykdom
Ulstein mener det vitner om manglende innsikt i hva rusproblemet er når utvalgets flertall legger fram et slikt forslag.
- Avhengighet dreier seg om mye mer enn selve stoffet. Selve avhengigheten av stoffet er egentlig det minste problemet. Dette gjelder ikke minst for de tyngste og mest hjelpetrengende rusmisbrukere som  er vanskeligst å nå og vanskeligst å behandle. For disse ligger det oftest store sosiale og psykososiale problemer bak, ofte en tapt barndom, ofte omsorgssvikt, traumer. Mange av deres foreldrene var selv rusmisbrukere. Mange hadde en utpreget risikoadferd. Det er dette som kjennetegner dem, og det er her de først og fremst trenger hjelp.

Svikter ønsket rusfrihet
Ulstein påpeker også at mens tilbudene til dem som ønsker å være i aktiv rus nå blir bedre og bedre, blir tilbudene til dem som ønsker rusfrihet dårligere.
- Ventetiden for avrusning og behandling øker og kan nå være opp til 6 måneder. Oppfølgningen for dem som er i LAR (legemiddelassistert rehabilitering) er alt for dårlig. Flere tusen er i kø for behandling. Det er også alt for dårlig oppfølgning i kommunene for de som trenger bolig og annen hjelp under rehabilitering.
 I Oslo er det i dag 13 væresteder, 4 Villa MAR (LAR oppfølgning), 8 Feltpleiestasjoner, 4 hospitser, utdeling av brukerutstyr en rekke steder, ett sprøyterom, 24/sju (Kirkens Bymisjons døgnåpne hjelpesenter). I tillegg til Rusakutten som åpner til høsten. Alle disse tilbudene er for mennesker i aktiv rus. Det blir dermed stadig mer tilrettelagt for de som ønsker fortsatt å ruse seg, mens det er blitt stadig vanskeligere å få hjelp til å bli rusfri.
- Norge utmerker seg i Europa med et at de dårligste tilbudene til avrusning (EMCDDA); under halvparten av de som ønsker det får avrusning. Dette er det grunnleggende uverdige i dagens narkotikapolitikk, sier Ulstein. 
 
Tilrettelagt nederlag?
- Spørsmålet vi må snart stille oss er om samfunnet i stadig større grad aksepterer og forventer at de rusavhengige mislykkes. Med heroinstøttet behandling må en faktisk stille spørsmål om samfunnet legger til rette for å mislykkes.
- Verdighet, er et vanskelig begrep, sier Ulstein.
- Det er i alle fall sikkert at verdigheten ligger ikke hvor heroinet kommer i fra, men derimot i at ens mange store problemer tas på alvor.