MENINGER: Narkokartellene kan slås

Dagsavisen har hatt flere oppslag siste tiden om volden i Mexico som følge av krigen mot og mellom narkotikakartellene.  Mye tyder på at kartellene nå er hardt presset. Kartellene råder over store resurser, de er brutale, men de tvinges nå til en kamp om overlevelse.

Myndighetene satte inn politi og militære i en kampanje som har forfulgt kartellene systematisk. En konsekvens er at maktbalansen mellom kartellene er forrykket. Når et kartell er svekket rykker andre karteller inn for å avslutte det myndighetene har begynt.

En annen strategi har vært å gå etter topplederne. En rekke er nå tatt eller drept. Dette ledersjiktet i kartellene lar seg vanskelig erstatte. Omtrent halvparten av de 37 mest ettersøkte narkotikabaronene i 2009 er per i dag enten arrestert eller drept.

Strategien over synes å være nødvendig og relativt effektiv. Men det har kommet fram rapporter om brutalitet fra politiets side. Blant annet finnes det rapporter om at politiet har brukt tortur for å skaffe fram ”tilståelser” fra politifolk om at de har vært kjøpt av kartellene.

En sammenligning

Situasjonen i Mexico er ille, men en sammenligner man med andre land gir det et annet perspektiv. Mordratene var blant annet langt høyere i Colombia i tiden da de colombianske kartellene herjet som verst på 90-tallet. I den meksikanske delstaten Chichuahua, staten der den beryktede byen Juarez ligger, var mordraten på 143 per 100.000 i 2009. Dette er svært mye i vestlig sammenheng, men kun en tredjedel av hva den var i delstaten Medillin under de siste årene av Pablo Escobar og hans Medillinkartell tidlig på 90-tallet i Colombia.

Mexicos nasjonale mordrate i 2009 var 10 av 100.000, langt lavere enn Brasils (25) eller Venezuela’s (48). De fleste mordene finner dessuten sted innen svært begrensede områder i landet. Den meksikanske regjeringen oppgir at 70 prosent av mordene skjer i kun 85 av alle de 2500 kommunene i landet.  Ca 90 prosent av drapene er dessuten utført av et medlem av et kartell som dreper et medlem av et annet.

Colombia viser vei

Colombia er dessuten et eksempel på at det går an å vinne kampen mot kartellene. For 10 år siden var de colombianske kartellene langt mektigere enn dagens meksikanske. Deres brutalitet var den samme. De hadde et langstrakt internasjonalt engasjement og uendelig rikdom. De kunne kjøpe seg politisjefer, dommere og politikere. Eller drepe dem. Etter ti års innsats er de colombianske kartellene borte.

Det finnes selvsagt organisert kriminalitet i landet, men på et helt annet nivå. Staten har igjen tatt kontroll med landområdene som tidligere var i hendene på kartellene og deres leiesvenner, terroristorganisasjonen FARC.

Kanskje viktigst av alt: Produksjonen av koka er redusert med en 60 prosent. Noe av dette er kompensert gjennom økt produksjon i blant annet Bolivia, men langt fra alt. Og produksjonen i Bolivia ligger langt under toppårene på nittitallet. Sammen med større innsats mot smuglerrutene (blant annet i Mexico) kan dette ha bidratt til at kokainbruken i USA nesten er halvert i forhold til 80-tallet - og prisene har økt.

Denne utviklingen er ikke unik. Også provinser og områder i Peru har klart å bli så å si kokafrie, hovedsakelig gjennom såkalte alternative utviklingsprogrammer der bøndene stimuleres til å legge om til annen produksjon og der dette støttes opp med satsning på infrastruktur, skole og helse.

Demokratiutvikling

Mexico er egentlig et ungt demokrati. De hadde sitt første skikkelig demokratiske presidentvalg i 2000. Dagens brutale oppgjør med narkotikakartellene må ses i sammenheng med dette. Et ungt demokratisk styresett kan ikke leve med en stat i staten som kjøper eller skyter politikere, dommere, journalister og politisjefer.

Den demokratiske stabiliteten vil ikke bare avhenge av om staten klarer å vinne krigen mot kartellene, men at de klarer å integrere sine borgere i et økonomisk, sosialt og politisk nasjonalt fellesskap der flere får del i utvikling og trygghet. Jo flere som står utenfor og jo svakere legitimitet staten har jo vanskeligere vil det trolig bli å kvitte seg med kartellene.

Legalisering ingen løsning

Det er heller ikke et alternativ å legalisere slik enkelte drømmer om. Stoffer som kokain gir stor helsefare og lett avhengighet. Bruk av kokain er også knyttet til mer voldelig adferd inkludert drap og voldtekt. Verken USA, Mexico eller noe annet land i verden ønsker å eksperimentere med større tilgjengelighet.

Legale stoffer som i dag reguleres strengt, slik som farlige legemidler, er i dag et langt større helseproblem enn narkotika. Antall akuttinnleggelser i USA som følge av misbruk av legemidler er fordoblet på fem år. I USA er det flere overdoser forårsaket av det regulerte opiatet metadon enn av heroin og kokain. Obama-administrasjonen snakker nå om en epidemi. Regulering er derfor ingen løsning.

Dessuten vil vi fortsatt får et omfattende svart marked, ikke minst for mindreårige. I Norge har 80 prosent av 16 åringene prøvd alkohol – selv om det er forbudt å selge og skjenke det til dem. Kun 10 prosent har prøvd narkotika. Dette er tall til ettertanke.

Det nytter

Innsatsen i Colombia viser at det faktisk nytter å slåss mot kartellene. Dette må gå hånd i hånd med kampen for sosial og økonomisk utvikling og politiske rettigheter.

De som ønsker legalisering av narkotika forsøker å slå politisk mynt på volden i Mexico. Det vil verken stanse kartellene eller det svarte markedet for mindreårige, men trolig øke tilbud og omsetning. Selv ikke den mest liberale regjering i verden ønsker det. Vi bør konsentrere oss om mer realistiske diskusjoner.