Et paradoks
Norge ligger lavt på internasjonale statistikker over hvor mange som har prøvd narkotika, men høyt når det gjelder den alvorlige
bruken med økt risiko for tidlig død. Hva kan dette paradokset skyldes, spør Anne Line Bretteville-Jensen fra SIRUS (www.sirus.no)i denne oversiktsartikkelen.
Av internasjonale sammenligninger framgår det at det er færre i Norge enn i de fleste andre vestlige land som oppgirå ha prøvd(dvs. brukt noen gang) ulike narkotiske stoffer. Det er også færre som synes å ha en såkalt "rekreasjonsbruk". Men til tross for relativt lav eksperimentell- og rekreasjonsbruk, synes det likevel som Norge skårer høyere når det gjelder den mer intensive og alvorlige bruken av narkotika. Det er imidlertid svært vanskelig å tallfeste denne problembruken, så internasjonale sammenligninger blir her mer usikre enn ved beregninger av andeler i befolkningen som bare har prøvd ulike stoffer.
En intensiv bruk av stoffer som heroin, amfetamin og kokain, medfører som kjent stor risiko for mange typer negative konsekvenser, deriblant økt risiko for dårlig helse og for tidlig død. Ifølge EUs narkotikabyrå EMCDDA var Norge det landet med flest narkotikainduserte dødsfall - dvs. dødsfall som kan settes i direkte tilknytning til inntak av ett eller flere narkotiske stoffer - pr innbygger i Europa i 2007 (Hordvin, 2010).
Les mer om overdose dødsfall her: 1 av 3 som dør av overdose i Oslo er tilreisende
Det er trolig flere og sammensatte årsaker til at Norge har så mange narkotikainduserte dødsfall. Det høye tallet kan imidlertid ikke forklares ved bare å se på antall problembrukere av narkotika. Flere alternative forklaringer er blitt lansert:
Overdoser dominerer i Norge
Norske problembrukere har en betydelig lavere risiko for å dø av andre årsaker enn overdose.Tallene som brukes i EMCDDA sine
sammenligninger er det som kalles narkotikainduserte dødsfall, der dødsfallet direkte er forårsaket av narkotikabruk. Dødsfall
som bare indirekte skyldes narkotikabruken, for eksempel narkotikarelaterte ulykker eller sykdommer, inngår ikke i sammenligningen.
I land som Italia, Spania og Frankrike, samt i mange østeuropeiske land, er andelen sprøytemisbrukere med HIV-smitte vesentlig høyere enn i Norge. Lav forekomst av HIV/AIDS blant norske sprøytemisbrukere og generelt færre "konkurrerende" dødsårsaker, kan bety at norske problembrukere i større grad dør av overdose enn av andrenarkotikarelatertedødsårsaker. En sammenligning avnarkotikarelatertedødsfall, dvs. også inkludert dødsfall som indirekte er forårsaket av narkotika, tyder på at forskjellen mellom Norge og andre land da blir betydelig redusert (Ødegård, 2010).
Risikofylt bruksmønster
Norske problembrukere har et mer risikofylt bruksmønster enn det man finner i mange andre europeiske land. Risikoen for å
dø av overdose stiger betydelig ved bruk av heroin (eller andre opioidholdige stoffer), og risikoen øker dramatisk dersom
stoffet inntas intravenøst. I Norge er heroin det mest brukte narkotiske stoffet blant problembrukerne og selv om enkelte
sniffer eller røyker heroin, injiserer de fleste heroinbrukerne stoffet. Et slikt bruksmønster mangedobler risikoen for overdosedødsfall
sammenlignet med for eksempel sniffing av heroin.
Studier har vist at dødeligheten blant personer som injiserer heroin er på tilsvarende nivå i ulike land. Eksempelvis har norske og nederlandske injeksjonsmisbrukere relativ lik dødelighet. Men, mens vi antar at ca 90 prosent av heroinbrukerne i Norge vanligvis injiserer stoffet, er den tilsvarende andelen blant nederlandske heroinister beregnet til 10-15 prosent. Dette innebærer at dersom Norge og Nederland hadde like mange heroinbrukere, ville inntaksmåten av stoffet føre til at norske heroinbrukere hadde en betydelig høyere samlet risiko for tidlig død enn gruppen av heroinbrukere i Nederland.
Ulik internasjonal praksis
Internasjonale forskjeller i prosedyrer, registreringspraksis og obduksjonsfrekvens. Narkotikainduserte dødsfall er definert
i henhold til internasjonale konvensjoner og klassifisert etter vedtatte kodeverk (ICD-10 er foreløpige siste versjon av den
internasjonale sykdomsklassifiseringen som også Norge følger). For å avgjøre om et dødsfall faller inn under definisjonen,
må det foretas en obduksjon, og blod- og/eller urinprøver av den avdøde må analyseres for å avgjøre hvilke stoffer vedkommende
har inntatt. Obduksjoner er ressurskrevende og ikke alle land har samme obduksjonsfrekvens. Registreringspraksisen varierer
også og ikke alle land som er tilsluttet avtalene følger vedtatte retningslinjer i samme grad.
Tidlig i narkotikaepidemien
Norge befinner seg på et tidligere stadium i narkotikaepidemien. Narkotikautbredelsen og bruksmønsteret i befolkningen er
blitt sammenlignet med en sykdomsepidemi. Forskjeller i narkotikabruken mellom land forklares da med at landene er i ulike
stadier av epidemien. Når det gjelder narkotikadødsfall, erfarte flere europeiske land en sterk økning - og så en reduksjon
- før land som Norge opplevde at antallet dødsfall steg markant.
Dette var stort sett land der narkotikaproblemet oppsto tidligere enn i Norge, og land som var før ute med å ta i bruk substitusjonsbehandling av opioidavhengige. Disse landene satte tidligere inn tiltak for å redusere overdosedødsfallene. Ut fra dette vil forskjellene i antall narkotikainduserte dødsfall kunne bli vesentlig mindre når "epidemien" også har vart lengre her i landet og mottiltakene som er satt i gang har fått mer tid til å virke.
Hvorfor står "sprøytekulturen" så sterkt i Norge?
Injisering av narkotika fører som sagt til en betydelig forhøyet risiko for helseskader, sykdommer og tidlig død. Det kan
derfor virke overraskende at ikke flere problembrukere foretrekker å sniffe, røyke, spise eller drikke stoffene. I mange andre
europeiske land er sniffing og røyking av heroin nå den mest brukte inntaksmåten, mens det i Norge fortsatt er mest vanlig
å injisere (Bretteville-Jensen & Skretting, 2010).
Les mer her: Ikke færre sprøytenarkomane
Det er blitt lansert ulike forklaringer på den høye andelen injeksjonsmisbrukere i Norge:
Høyt norsk prisnivå på narkotika
Injeksjon er den mest kostnadseffektive inntaksmåten. En heroinist må eksempelvis bruke tre ganger så mye av stoffet når det
røykes som når det injiseres for å oppnå samme ruseffekt. Siden det norske prisnivået på narkotika tradisjonelt har ligget
langt over det europeiske gjennomsnittet, kan dette ha medvirket til at norske heroinbrukere i større grad injiserer stoffet.
Prisfallet på narkotika de senere årene har imidlertid ført til at prisene i Norge er kommet mer på linje med prisene ellers
i Europa, uten at dette ser ut til å endre injiseringspraksisen i særlig grad. Og selv om også norske heroinister i noe større
grad rapporterer at de røyker heroin, ser mange ut til å gå over til injisering etter hvert (Bretteville-Jensen & Skretting,
2010).
Særegen norsk ruskultur
Det er blitt hevdet at den norske og nordiske ruskulturen, med større innslag av hard festing, sterk beruselse og fyll også
medvirker til at problembrukerne søker mer ekstreme rusopplevelser med narkotika enn brukere av narkotika i andre land. Injisering
av heroin, amfetamin og kokain innebærer at stoffene blir tatt raskere og mer effektivt opp i blodet enn ved andre inntaksmåter
og derved forsterkes også rusopplevelsen.
God tilgang på sprøyter og brukerutstyr
I Norge deles det ut sprøyter og brukerutstyr i stort omfang. Gratis og lett tilgjengelig sprøyter er foreslått som forklaring
på at ikke flere har gått over til for eksempel å røyke heroin. Det er i tilfelle et stort etisk dilemma dersom et skadereduserende
tiltak, som ble introdusert for å redusere sykdomsspredning og helseskadelig sprøytedelingsatferd, samtidig har bidratt til
å opprettholde og eventuelt forsterke en mer risikofylt inntaksmåte.
Etablerte bruksmønstre kan være vanskelig å endre
Om det er høye priser, tradisjonell "fyllekultur" eller annet som i utgangspunktet bidro til den norske "sprøytekulturen"
er uvisst. Men når dette fenomenet først er etablert, kan det være vanskelig å endre på denne risikofylte atferden. Så selv
om lavere narkotikapriser, mer kunnskap om helseskader og så videre kunne tilsi at problembrukerne ville gå over til andre
inntaksmåter, kan slike kulturer være vanskelig å endre
