Som hovedreferansen for en liberalisering bruker Minerva og en del av intervjuobjektene ”Global Commision on Drug Policy”. Det er riktig som Minerva skriver at medlemmene der har tilfelles at det står ”tidligere” foran deres tittel. Men de har også en annen ting felles. Ingen av dem er fagpersoner innen rusforskning. Slik deler denne kommisjonen skjebne med det norske Stoltenbergutvalget, som også i hovedsak besto av tidligere politikere.
På lederplass tar Minervas redaktør Nils August Andresen til orde for en global legalisering og regulering av narkotikaomsetningen. Det er i tilfelle et eksperiment som vi for det første ikke har beslutningsstrukturer for å kunne iverksette og for det andre ikke vil ane konsekvensene av. Jeg forstår at det ikke heller er det mine kollegaer på Stortinget i sine kommentarer tar til orde for. Jeg vil derfor la det ligge i det videre, og konsentrere meg om det som er faktiske forslag som det politisk tas til orde for.
Minerva hevder at ”Narkotikapolitikken er ekspolitikernes og ungdomspolitikernes felt”. Det er feil. Legalisering av narkotika er noen ekspolitikere og ungdomspolitikers standpunkt, i en bred rusdebatt som foregår hele tiden. I denne debatten er det flere som tar til orde for legalisering av bruk av lettere narkotiske stoffer og bruk av medisinsk fremstilt heroin i en assistert behandling av opiatavhengige. Det er de to standpunktene jeg oppfatter også ”Dissidentene på Løvebakken” tar til orde for. For de som ikke har lest Minerva er det i disse Stortingsrepresentantene Bård Vegard Solhjell (Sv), Håkon Haugli (Ap), Thor Erik Forsberg(Ap), Trine Skei Grande(V), Nikolai Astrup(H), Thorbjørn Røe Isaksen (H) og Jørund Rytman(FrP).
Brukerforbudet mot lettere narkotiske stoffer virker. Hensikten er å redusere antallet som utsetter seg for risikoen ved å bruke flere rusmidler enn det som allerede er legalt. Vi ser ut fra Europeiske sammenlikninger at Norge og Sverige som har en tydelig forbudslinje mot narkotika og en streng alkoholpolitikk lykkes med å holde andelen av unge som prøver Cannabis lavt og også andelen som er livstidsbrukere lavt. Det er en nedgang i bruken som en Europeisk trend, men i Norge er nedgangen fra et svært lavt nivå, mens i andre land er nedgangen fra i utgangspunktet et høyt nivå.
Spørsmålet vi må stille oss er selvsagt om vi ofrer hensynet til de som blir rusmiddelavhengige ved å beskytte det store flertallet mot illegale rusmidler. Jeg mener at svaret på dette er todelt. For det første, så kan en med rette hevde at forbudslinjen har bidratt til en stigmatisering og diskriminering av rusmiddelavhengige der samfunnet har møtt deres sykdom og lidelse på en annen måte en andres. For eksempel gjennom at rusmiddelavhengiges behandlingstilbud var forankret i sosialtjenesteloven frem til 2004, og ikke i spesialisthelsetjenesteloven som i dag. Det var definert som et sosialt problem, ikke et helsemessig problem. Dermed var også rettighetene til den enkelte betydelig svakere.
For det andre, det behøver ikke være slik at det å ha et forbud mot bruk, innebærer at en har et fortsatt manglende behandling, skadeforbyggende og reduserende tilbud og rehabilitering av de som er rusmiddelavhengige. Det er forbudt å kjøre for fort, men vi lar ikke være å behandle de som skader seg. Det er her jeg mener det er en logisk brist hos mine kollegaer. Hverken de fire punktene til ungdomspartiene og de gode beskrivelsene av hvordan et tilbud til rusmiddelavhengige skulle ha vært fra mine syv kollegaer krever at vi gir slipp på forbudet mot lettere narkotiske stoffer, eller tyngre for den sak skyld.
Det handler om en politisk prioritering som det dessverre ikke har vært vilje til. Andre tertial 2011 står nesten 3000 i kø for å få rusbehandling. Det er rusmiddelavhengige som ønsker å bli rusfrie. Alt for mange skrives ut av fengsel eller av behandling uten at kommunene har tilbud om bolig og arbeid. Da er faren for overdose størst når sprekken kommer. Vi har etablert egen narkotikadomstoler i Oslo og Bergen som kan dømme til behandling istedenfor tradisjonell straff, men det brukes ikke nok. Vi har dokumentasjon på manglende behandling i fengsel, men Stortinget gjør ikke noe med det.
Svikt i tilbud som vi vet virker, blir brukt som argument for å eksperimentere med nye tiltak. Dette er et stusselig alternativ til å gjøre det som kan gjøres bedre i statsbudsjettet hvert eneste år: prioritere behandling, skadereduserende tiltak, rehabilitering og bolig til rusmiddelavhengige.
Jeg er ikke prinsipielt imot å bruke medisinsk fremstilt heroin i assistert behandling. Men jeg mener det ikke er dokumentert at det virker slik tilhengerne hevder, at konsekvensene for andre vil være for negative og at det ikke svarer på det som er problemet for brukerne i LAR. Derfor er jeg imot.
Heroinassistert behandling vil ikke være et tilbud til de ”mest slitne rusmisbrukere”. Hvis en ser på brukergruppen fra Bern i Sveits vil en se at dette er de opiatavhengige som i utgangspunktet har de beste forutsetningene for å delta i et velfungerende metadon program. Det kommer også frem gjennom forskningsrådets konsensusrapport om temaet. Det som en har lykkes med i mange europeiske byer, inkludert storbyene i Sveits, er å fjerne de åpne russcenene og bedre helsetilbudet til rusmiddelavhengige. Men det skyldes ikke det ene elementet som heroinassistert behandling er i noen av disse byene. Det skyldes en helhetlig tilnærming fra politi, helsevesen og lokale myndigheter over flere år. En tilnærming som ligner på den som tverrpolitisk er satt i gang i Oslo nå. Dette bekreftes også i en rapport fra Forskningsrådet.
Det er derfor et paradoks at Håkon Haugli (Ap) trekker frem Plata-aksjonene som eksempel på en innhuman narkotika politikk. I Sveits får ikke tre rusmiddelavhengige stå å vente på samme bussen, uten at de risikerer å bli arrestert. De får ”portforbud” i enkelte deler av byen og bosetningen er strengt regulert. Når ungdomspartiene tar til orde for ”Sveits-modellen” i Norge, er det disse virkemidlene de ber om?
Behovet for forbedringer i forebygging og behandling stirrer oss i øyet hver eneste dag. Om det er omsorgen for brukerne som motiverer engasjementet, er handling verdt mer enn ord. En legaliseringsdiskusjon må ikke ende opp med å distrahere oss fra virkeligheten i dag. Systemet vi har i dag må forbedres – ikke avvikles. I løpet av 2012 skal regjeringen legge frem en egen stortingsmelding om rusmiddelpolitikken. Jeg håper da at dissidentene kan jobbe sammen med meg for å få til et tverrpolitisk løft for denne pasientgruppen. Med både nye tiltak og et løft for gamle som fungerer.
Rusmiddelavhengige fortjener at vi stiller samme krav til kunnskapsbaserte tiltak her som det vi gjør for andre pasienter. De fortjener ikke å bli et helsepolitisk eksperiment, bare fordi vi i dag ikke klarer å prioritere å gi dem hjelpen de fortjener.
- Bent Høie er nesteleder i Høyre og leder av Stortingets helse- og omsorgskomité.
