De som går inn for heroinforskriving og avkriminalisering, har gode og humanitære intensjoner. Men i praksis blir politikken inhuman når en velger å hjelpe færrest mulig så lite som mulig – og vente til det nesten er for seint.
Isolerte hjelpetiltak overfor enkelte misbrukere utgjør bare brokker og biter av en helhetlig narkotikapolitikk. Dette har også Stoltenbergutvalget har lagt til grunn – sikkert til skuffelse for de som trodde at utvalget skulle bli fanebærere for heroinprosjekter og avkriminalisering. Utvalget har, til tross for at et lite flertall har anbefalt prøveprosjekt med heroin, plassert denne saken der den hører hjemme; som et mindre viktig og usikkert tiltak i ei pakke av store og viktige satsingsområder i narkotikapolitikken.
Det er naturligvis helt avgjørende at narkotikapolitikken har en grunnleggende human innretning, ved å bidra til å spare menneskelige lidelser og hjelpe folk til å skape seg et bedre liv. En human narkotikapolitikk må bygge på en bred strategi der både forebygging, tidlig intervensjon, hjelp til akutte problemer, spesialisert behandling, rehabilitering og integrering inngår.
Vi må ta alle grupper av rusproblematikere på alvor, ikke bare de mest synlige. Det er bra at de sprøytenarkomane foran Oslo S har fått oppmerksomhet. De trenger hjelp. Men de fleste med rusproblemer i Norge står ikke foran Oslo S, de har en annen livssituasjon og de har andre behov. De fleste som rammes av rusproblemer i Norge i dag, har ikke problemer med sin egen bruk av rusmidler. De rammes av andres rusproblemer. Mange av dem er barn og ungdom. Hver rusavhengig har en flokk av mer eller mindre usynlige medavhengige rundt seg. Vi må innse at rusavhengighet er et mangeartet problem, som varierer fra den ene til den andre avhengige. Det er mange veier inn i rusproblemer og like mange veier ut. Hjelpetilbudet må følgelig være individuelt tilpasset.
Hva slags tiltak trengs? En må først og fremst satse på forebygging. Å være føre var er humant, effektivt og ressurssparende. Forebygging av rusproblemer handler om å påvirke rusvanene til det brede lag av befolkningen: Hindre at flest mulig ungdom prøver narkotika. Hindre at de som prøver, blir hengende fast som regelmessige brukere. Sørge for at narkotikabruk ikke er akseptert blant folk flest. Støtte skoler, fritidsklubber, foreninger, foreldre, utekontakter, barnevern og politi som kan følge med i sine nærmiljøer og gripe inn når en ser tegn til salg og bruk av narkotika.
Når problemer er i ferd med å utvikle seg, er det tidlig intervensjon som gjelder, med målrettede og enkle tiltak mot grupper i faresonen. En skal ikke forhåndsdømme, men det er dessverre godt dokumentert at en stor andel som ender opp som tunge rusbrukere, har en tung bagasje fra tidlige barneår, med problemer i hjemmet, fysisk mishandling, vanskjøtsel, seksuelt misbruk og så videre. Ekstra hjelp til slike grupper i tidlige år er både humant og ressurseffektivt.
Å være etter snar er også nødvendig. Når problemene har blitt til rusavhengighet, må vi gi et hjelpetilbud som er sammenhengende og som kan hjelpe folk når de trenger det. En som skal ha kneet operert, er sikkert like motivert etter å ha stått på venteliste et halvt år. For rusavhengige er psykologien en annen. Der er motivasjonen halve behandlingen, samtidig som svært svingende motivasjon er en del av selve problemet.
Det mest effektive og humane grepet i narkotikapolitikken har vi allerede på plass: Kombinasjon av et lovforbud mot narkotika, en bred støtte til dette i befolkningen og en rekke lokale institusjoner og enkeltpersoner som arbeider for narkotikafrie oppvekstmiljøer.Gevinstene høster vi både på kort og lang sikt, i stort monn.
Folk med narkotikaproblemer har ikke problemer bare med narkotika. Avhengigheten til stoffet er som oftest en mindre del av problemet. Derfor kommer vi også til kort ved å satse på kjemiske løsninger. Medikamenter kan bidra, men narkomane trenger først og fremst hjelp med en rekke av livets utfordringer; bolig, utdanning, sosialt nettverk, økonomi, arbeid og så videre.
Det enkleste er å kvitte seg med rusen. Det vanskelige er å skaffe seg et liv. Skal samfunnet ta deres verdighet på alvor, må vi se dem som mennesker, ikke primært som narkomane.
