Les også Endals kronikker om "En human narkotikapolitikk" og "Heroin - behov for avklaring"
Med visse mellomrom utgis den såkalte ESPAD-rapporten. Den gir et bilde av alkohol- og narkotikabruk blant ungdom i alderen 15-16 år i 35 europeiske land. Ved at undersøkelsen gjennomføres likt over tid og fra land til land, gir den gode muligheter for å sammenligne, både utviklingen over tid og det ene landet opp mot det andre. Utviklingen i narkotikabruk blant tenåringer gir samtidig viktige indikasjoner for framtida.
Den siste ESPAD-rapporten bygger på spørreundersøkelser fra 2007. Den har mange interessante tall, blant annet hvor mange unge som i det hele tatt prøver ulike rusmidler og hvor mange som har et mer regelmessig bruk. Dette er tall som setter norsk narkotikapolitikk i et interessant lys.
I debatten her hjemme er det noen som har valgt å terpe på at norsk narkotikapolitikk er så mislykket. Ja, mye kan bli bedre i norsk narkotikapolitikk. Det mangler ikke på oppgaver som ligger på vent. Vi ville for eksempel komme veldig langt ved å satse mer på det som vi vet virker bra. I tillegg har Actis og andre som jobber faglig og politisk med rusproblemet, mange forslag til hvordan en kan videreutvikle det som ikke virker godt nok.
Men midt oppe i all kritisk selvinnsikt må vi holde fast på det som fungerer, og særlig hvis en lykkes på det som er aller viktigst. Her er det nyttig lærdom å hente i ESPAD-rapporten. På et svært viktig område ligger Norge på bunnen av europeisk narkotikastatistikk, nemlig når det gjelder ungdoms utprøving av narkotika. I denne sammenhengen er en bunnplassering en vinnerposisjon. Det forteller at relativt få unge i Norge prøver illegale stoffer eller bruker slike stoffer mer regelmessig.
Tallene fra 2007 viser at seks prosent av de spurte ungdommene i Norge hadde noen gang prøvd illegale stoffer. Dette ga oss en 34. plass av 36 undersøkte land. Eller 3. plass – om en velger å snu statistikken på hodet, bare slått av Armenia og Romania. Gjennomsnittet for europeisk ungdom var at ca 20 prosent hadde prøvd narkotika. I de ti dårligst stilte landene hadde fra 28 til 46 prosent av de spurte prøvd narkotika. Mot altså seks prosent hos oss.
Det ble videre spurt om hvor mange som har brukt illegale stoffer de siste 30 dagene. Dette gir et bilde av hvor mange som ikke bare har prøvd, men som har blitt mer regelmessige brukere. For Norge viser tallene at mellom to og tre prosent har prøvd cannabis siste 30 dager, mens gjennomsnittet for alle landene er sju prosent. De ti øverste landene har fra 10 til 20 prosent regelmessige cannabisbrukere i den aktuelle aldersgruppa.Tallene bekrefter også en utvikling som har vært observert i Norge via andre undersøkelser: Vi hadde en økning i unges narkotikabruk utover på 90-tallet med en topp før 2000, men siden har tallene gått nedover. I 1999 oppga 12 prosent av 15-16-åringene her i landet at de hadde prøvd cannabis, mens tallet ble redusert til ni prosent i 2003 og altså til seks prosent i 2007. Samme trend ser en for øvrig i mange europeiske land.
Andelen unge som prøver illegale stoffer eller fortsetter å bruke regelmessig, er et viktig mål på hvor vellykket narkotikapolitikken er. Så viktig at om en måtte velge bare ett suksesskriterium, må det bli nettopp dette; nyrekruttering. Vi har mer enn nok med å hjelpe de som allerede har et narkotikaproblem. Vi er langt unna å ha et godt nok tilbud til mange nok. Derfor må vi sette mye krefter inn på å hindre at flere utvikler narkotikaavhengighet. Det handler om forebygging, og da handler det mest av alt om å unngå at narkotikabruk blir vanlig og akseptert blant ungdom.
Alle forslag til forandringer i narkotikapolitikken må testes opp mot hovedspørsmålet: Bidrar det til at flere eller færre unge vil prøve illegale stoffer? Bidrar det til økt eller minsket aksept av narkotika i befolkningen? Føre var-prinsippet må dessuten gjelde. Det er de som vil ha liberaliseringer, som må sannsynliggjøre at slike endringer ikke gir negative utslag. Og da holder det ikke med utsagn av typen ”Jeg tror ikke at en legalisering vil føre til at flere vil prøve narkotika”!
Når Norge ligger aller best an i Europa når det gjelder unges utprøving av illegale stoffer, gir det oss gevinster på mange plan, umiddelbart og for framtida. En liten del av befolkningen løper risikoen med å utvikle narkotikaproblemer. Vi vil ha få som trekker andre med seg inn i narkotikabruk. Vi får få som omtaler narkotika på en positiv måte. Vi får en liten andel av befolkningen som er positive til andres narkotikabruk. Vi får en liten andel moderate brukere og en enda mindre andel faste brukere. Resultatet blir en svært liten andel storforbrukere eller narkotikaavhengige i befolkningen. Dette til forskjell fra vårt legale rusmiddel, alkohol, der logikken er omvendt. Høy aksept, lett tilgjengelighet, mange brukere, betydelige problemer. Selv om vi også her ligger på bunnen av europeisk statistikk, takket være en mer restriktiv politikk enn andre land.
Forbudet mot narkotika virker. Ikke alene, men som del av en tydelig narkotikapolitikk. Forbud virker alltid best når de blir forstått og støttet av befolkningen. Denne kombinasjonen har sine kostnader, som en må kompensere for. Videre er det alltid grunn til å diskutere hvordan en skal reagere på overtredelser. Men kombinasjonen av streng lovgivning og støtte i befolkningen er uslåelig når det gjelder å forebygge rusproblemer.
Er norsk narkotikapolitikk mislykket eller vellykket? Mye kan som sagt bli bedre. Men når det kommer til den kanskje viktigste målestokken av alle – andelen som prøver og bruker illegale stoffer – har vi lyktes veldig godt. Vi ligger best an i Europa. Og vi har tall som knapt kan forventes å bli bedre. At narkotikaen forsvinner fra Norge, eller at ingen vil prøve, er ikke realistisk i et åpent samfunn og i en globalisert verden. Derfor burde ESPAD-rapporten bli gjenstand for store oppslag i norske medier. Da kunne vi slippe noen av de mest misforståtte forsøkene på norsk narkotikadebatt.
