 |
Av Anders Ulstein, Internasjonal sjef i Actis
Storbritannia har ved siden av Nederland vært det ledende laboratoriet for skadereduksjon i Europa. Noen av de ledende fagmiljøene
i skadereduksjonsbevegelsen stammer fra UK. Mye av begrunnelsen var at HIV/aids var sett på som en større trussel enn narkotika.
En epidemi ble satt opp mot en annen. Det er derfor oppsiktsvekkende at det nå er flere HIV smittede sprøytenarkomane i England
og Wales enn det var i 2000. I London har én av hver tiende sprøytenarkoman HIV. I resten av England og Wales har forekomsten
av HIV økt fra én av 400 i 2002 til én av 150 i 2006.
Når det gjelder spredningen av hepatitt C blant sprøytenarkomane er utviklingen like dyster. Prevalensen har økt fra 33 prosent
i 2000 til 42 prosent i 2006. Og hele én av fem sprøytenarkomane har nå hepatitt B – noe som tilsvarer en økning på ca 200
prosent siden 1997 (alle tall fra UK Statistics Authority). Tallet på overdosedødsfall som skyldes heroin, morfin og metadon
har også økt betydelig de siste årene i England og Wales. Nesten 2000 menn døde i 2007. Dødeligheten er størst blant unge
brukere og det skyldes derfor ikke aldringen av sprøytebruker-populasjonen. I 2006 døde hele 325 av metadonforgiftning (British
Medical Journal, sept 2008).
I en region i Skottland er det nå flere overdosedødsfall som skyldes metadon enn heroin. Faktisk er det årlige tallet på overdoser
fordoblet fra 224 i 1997 til 455 i 2007. Hele 22 000 skotter er i dag på metadon. Den skotske regjeringen tok i fjor konsekvensene
av dette og annonserte at narkotikapolitikken fra nå av skulle fokusere i første rekke på behandling og forebygging og langt
mindre på skadereduksjon (substitusjon).
Det er også tegn som tyder på at narkotikarelatert kriminalitet faktisk øker selv om dette er vanskelig å identifisere med
sikkerhet. Innenriksdepartementet (Home Office) har beregnet at det var 178 502 narkotikarelaterte kriminalsaker i 2005-2006,
en økning på 23 prosent i forhold til 2004-2005. Dette tyder på at det er grenser for hva skadereduksjon som substitusjonsbehandlig
og sprøyteutdeling kan gjøre. Det tyder også på at skadereduksjon også har utilsiktede negative konsekvenser.
Behandling bygges ned
En annen og svært bekymringsfull utvikling som følge av satsningen på skadereduksjon, er at tallet på andre behandlingsplasser
reduseres kraftig. Tidsskriftet Addiction Today melder at det nå stenges i gjennomsnitt en behandlingsinstitusjon i måneden.
Dette er institusjoner som driver behandling og rehabilitering uten medikamenter som metadon. Stengningen skyldes at finansieringen
tørker inn; prioriteringen er i stedet skadereduksjon.
Regjeringen har nylig innrømmet at kun 2% av de rusmisbrukerne som søker hjelp fra det offentlige blir henvist til behandling
og rehabilitering. Resten mottar skadereduksjon, rådgivning o.l. Myndighetene i Storbritannia med ansvar for å overse narkotikabehandlingen
vet heller ikke hvor mange som er i medikamentfri behandling, eller hvor effektivt denne behandlingen er. Noen kritikere som
skriver i Addiction Today mener myndighetene ikke vil vite.
For barn og unge er situasjonen langt verre. I 2008 var det bare én institusjon med ca 12 sengeplasser tilbake som var finansiert
av staten og som tilbød annen behandling enn metadon for barn og unge. En undersøkelse i 2007 viste at kun halvparten av dem
var i bruk fordi heller ikke disse hadde fått tilstrekkelig finansiell støtte fra staten (Centre for Policy Studies, Kathy
Gyngell). Sommeren 2007 var det likevel hele 17 000 barn og unge som var registrert i behandling – men da i såkalt ”community
treatment”. Det viser seg at den sentrale komponenten i slik behandlingen var skadereduksjon, dvs. informasjon og opplæring
i å minimere skadelige konsekvenser, det andre de tilbys er metadon og subutex. Kontrasten til antall sengeplasser er ufattelig.
Alt dette betyr ikke at skadereduksjon ikke kan redusere smitterisiko. Det finnes et utall forsknings-rapporter som viser
dette. Men det betyr at det finnes grenser for hvor effektivt skadereduksjon er og det betyr at en ensidig satsing på skadereduksjon
og særlig substitusjonsbehandling har skadet den helhetlige politikken, ikke minst har det nesten ødelagt behandlingstilbudet
i Storbritannia. Litt skadereduksjon kan og må vi leve med, det hører hjemme underveis. Utfordringene er: selve forståelsen
av rusproblemet, den psykososiale dimensjonen, helhet og kompleksiteten i problem og tiltak, og troen på at det nytter – og
at det er verdt det.
