De som ikke har et rusproblem, men som tas for eksperimentering, skal kunne tilbys motivasjonssamtaler, men de som har et regelmessig og problematisk rusbruk skal tilbys et mer omfattende program med en rekke hjelpetiltak. Felles for begge er at om en oppfyller kravene, følger programmer, møter opp og deltar vil en slippe annen straffereaksjon slik som et forelegg og en anmerkning på rullebladet.
- Dette kan være en måte å følge opp mennesker som er i risikosonen eller er i ferd med å utvikle et rusproblem. Det er i første rekke et forsøk på å bygge bro mellom hjelpeapparatet og kontrollapparatet, sier Ulstein.
I debattene som har gått har det av og til vært sagt at man må velge mellom straff og hjelp. I følge Ulstein er det ikke snakk om enten eller, men både og.
- Rusmisbrukere skal ikke straffes for sitt rusmisbruk, de skal hjelpes. Men det er uansvarlig av samfunnet ikke å ha regler som gjør at flere styres unna rusproblemene og får hjelp. Regler og hjelp går hånd i hånd. Dersom den som blir tatt av politiet ikke følger opp, så går saken tilbake til påtalemyndighetene der en dom venter. Det er helt nødvendig for å få resultater at det finnes både gulrøtter og sanksjoner.
- De som tas for bruk og besittelse er en risikogruppe, og det er derfor svært effektiv å utvikle egne programmer for denne gruppen, sier Ulstein, som mener at forslaget innebærer tiltak samfunnet vil få mye igjen for.
Treffer vi målgruppen?
- Vi vil studere rapporten i detalj siden, men etter rask gjennomlesning virker det som om forslaget om et Intervensjonsprogram i stor grad bygger på erfaringene fra den norske ordningen med påtaleunnlatelse med vilkår som har fått svært gode resultater så langt.
- Det rapporten beskriver som motivasjonssamtaler, ligner på de bekymringssamtalene vi har i dag. Allerede i dag tas det i bruk profesjonelle verktøy utviklet av psykologer med hensikt å øke motivasjon til å unngå atferd som er skadelig for en selv eller andre. Ulstein tror derfor det bør være mulig å bygge på eksisterende tilbud.
- Om jeg skulle peke på en ting i forslaget som bør endres, så vil jeg si at problembrukere i det nye Intervensjonsprogrammet følges opp i alt for kort tid. 3-6 måneder er for lite, de bør ha en avtale som strekker seg 2-3 år fram i tid. Det gir en helt annen tidshorisont for brukeren.
I rapporten legges det også opp til mindre bruk av urinprøver, noe Ulstein mener kan skape utfordringer for enkelte.
Ulstein er også usikker på om de har truffet målgruppen for det de kaller motivasjonssamtaler.
- Denne ordningen skal omfatte opp til 4 samtaler. I realiteten vil de aller fleste som tas for bruk/besittelse ha en regelmessig bruk, og de vil trenge mer oppfølgning enn kun noen få samtaler. Det vil trolig være få som tas av politiet for det rapporten beskriver som ”sporadisk bruk”, sier Ulstein.
- Actis støtter at regjeringen har unnlatt å opprette egne nemnder slik det har vært foreslått i Stoltenbergrapporten (ref. Portugal). Vi har i Norge et godt apparat i KRÅD og har dermed den kompetansen vi trenger allerede.
Ulstein mener det viktigste fremover er å sikre at de ulike tilbudene henger sammen og dekker de aktuelle målgruppene.
- Det viktigste er at politiet, Kriminalforebyggende råd og kommunene nå følger opp dette og at det følger ressurser og kompetanse med på lasset, avslutter Anders Ulstein.
