Britene går fra Metadon til rusfrihet

 

Behandlingsopplegg som ikke lykkes å få folk rusfrie risikerer heretter å miste den finansielle støtten fra myndighetene. Dette virker som en snuoperasjon i forhold til tidligere tider hvor medikamentfrie behandlinger mistet støtte til fordel for skadereduserende tiltak som substitusjonsbehandling.

Denne målendringen er ikke et endelig farvel med skadereduserende tiltak, men skadereduksjon skal ikke lenger være den sentrale målsetningen eller stå alene.

Europe Against Drugs, EURAD, en europeisk stiftelse på rusfeltet, sier at de er godt fornøyd med dette skiftet.

─ Skadereduksjon, selv om det gir gode resultater på enkelte områder har noen grunnleggende begrensninger og noen negative konsekvenser slik som metadonrelaterte overdoser, sier generalsekretær i EURAD, Anders Ulstein. Ikke minst har det tatt oppmerksomheten bort fra behovet for betydningen av å behandle de underliggende problemene og selve avhengigheten, sier Ulstein. Han tror likevel at stoffproblemer fremdeles vil bli sett på som et helseproblem. 

─ Det vi vil se er en bredere forståelse av hva helseproblemet  består i. Dette vil nødvendigvis også gi en bredere forståelse av behandlingsmålene. Underliggende sosiale faktorer og avhengigheten i seg selv vil bli tatt like alvorlig som de akutte symptomene på selve stoffbruket.

Skadereduksjonens begrensninger

─  Skadereduksjonsmyten var at hvis du tar en rusavhengig fra gaten, erstattet hans eller hennes gateheroin med et erstatningsstoff, så ville det sette den avhengige på rett spor, bli stabilisert, finne en jobb, bygge opp selvtilliten og begynne å delta i samfunnslivet etc, sier Ulstein.  Det er selve denne oppfattelsen som har vist seg å være en feilslutning.

─  Substitusjon og andre skadereduserende tiltak har mislykkes å redusere mye av den skaden man forbinder med heroinbruk. Faktisk har overdosetallene og spredning av blodsmitte økt. Antall HIV smittede stoffbrukere i England og Wales er høyere i dag enn i 2000.

Når det gjelder Hepatitt C, er den utviklingen vel så nedslående. Blant sprøytebrukere økte forekomsten fra 33 % i 2000 til 42 % i 2006. En av fem har Hepatitt B, som er en økning på 200 % siden 1997. 

Misbruk av metadon er utbredt. I 2006 døde 325 brukere fra metadonforgiftning alene i Storbritannia.  Det er også mye som tyder på at narkotikarelatert kriminalitet øker.  De britiske myndighetene anslår at det ble begått 178 502 narkotikarelaterte lovbrudd i 2005-06, en økning på 23 prosent fra foregående år.

Klienter i substitusjonsprogrammene lider fortsatt under mangelen på sosial integrasjon og følelse av egenverdi.  For mange er utsiktene et livsløp på metadon. 

─ Jeg mener at den kortsiktige argumentasjonen for substitusjonsbehandling er forståelig. Tiltakene har bidratt til reduksjon av overdosetilfeller i Europa. Men konsekvensene av store mengder mennesker med et liv på metadonavhengighet er verken godt forklart eller debattert med brukerne eller folk flest. I starten ble substitusjon snakket om som et midlertidig tiltak, det har det helt klart ikke blitt, sier Ulstein.

 

─ Sannheten er at de fleste med stoffproblem først hadde et alvorlig problem som en ødelagt barndom, omsorgssvikt, misbruk osv. Mange søke avhengighet fordi de ikke får tilhørighet og anerkjennelse andre steder.

─ Det er åpenbart at metadon eller en ren sprøyte ikke vil ta tak i de underliggende problemene. Når skadereduserende tiltak står alene, utenfor en bredere forståelse av rehabilitering og avhengighetsbehandling, så ender brukeren opp i en bakevje.

Behandling med mål om rusfrihet har blitt systematisk neglisjert i årevis. Den forrige britiske regjeringen erkjenner at kun 2 % av de stoffavhengige som søkte hjelp ble referert til behandling og rehabilitering.  De øvrige 98 % mottar skadereduserende hjelp, veiledning eller ulike lokale tiltak.

Man tenker ofte på skadereduserende tiltak som det som tilbys eldre problembrukere som er såkalt behandlingsresistente. Men i 2007 ble faktisk så mange som 17 000 mindreårige innskrevet til ”Community treatment” hvor det sentrale opplegget var skadereduksjon – de lærte å redusere skaden av deres stoffbruk og mange mottok substitusjonsbehandling.

Ulstein synes det er utrolig at det ikke har vært mulig å få til en balansert debatt omkring fordeler, svakheter og bivirkninger av skadereduserende tiltak det siste tiåret.

─ Den eneste grunnen jeg kan tenke meg, er at det hele har blitt fanget opp i en ideologisk strid. De som ønsker legalisering så på skadereduksjon som et lokomotiv for å fremme normaliseringen av stoffbruk, andre så det hele som del av en rettighetskamp. En som er kritisk til skadereduksjon blir raskt anklaget for å være nedlatende, moraliserende etc.

─ En annen grunn kan være det kompliserte forholdet mellom HIV/Aids og narkotika. Det var HIV/Aids kampen som begrunnet satsningen på skadereduksjonen på 90-tallet. De som var bekymret for narkotikaepidemien klarte aldri å samme oppmerksomhet som HIV/Aids kampanjen.