Mer enn 50 prosent har traume
Forskning viser at blant pasienter med rusavhengighet har mer enn 50 prosent et psykisk utviklingstraume. De har vært utsatt for omsorgssvikt tidlig i livet som har satt dype spor.
Helsemyndighetene gjør planer for framtida som om problemet er ikke-eksisterende. Muligheten til å få adekvat hjelp blir trappet ned. Følgene er alvorlige for russektoren. En traumetilstand fører ofte til avbrutt behandling, og ved utskriving er mange for skjøre til å tåle en direkte overgang til hverdagslivet. De faller raskt tilbake i rus. Personalet utsettes for kronisk psykisk belastning i et traume påvirket miljø, en forklaring på hvorfor det er så stort sykefravær og gjennomtrekk i rusinstitusjoner.
De psykiske skadene et barn påføres de første seks-sju åra gjennom sviktende omsorg kan føre til en alvorlig forstyrrelse
av barnets personlighetsutvikling og hjernefunksjoner. Den sensitive barnehjernen tåler ikke stresset den påføres. De siste
25 års forskning på tilknytningsprosessen, tidlige bånd barnet knytter til viktige andre, har gitt oss ny og utvidet forståelse
av traumebegrepet. Barn som utsettes for sviktende omsorg over lang tid blir traumatiserte.
Den amerikanske psykiateren Judith Hermann kaller det et komplekst traume. Muligheten for barnet til å skape gode relasjoner
til andre legges i ruiner. Dette leder inn i ensomhet. De blir flyktninger i eget liv. Mange ruspasienter sliter med et utviklingstraume.
De blir tapere på den sosiale arena. Den psykiske smerten traumet påfører, marginaliserer dem sosialt. Felles for dem er den
forstyrrede evnen til å knytte nære bånd til andre. Rus blir en fluktvei fra utenforskapet.
Fanges ikke opp
Direktør Grete Mikkelsen foreslo i 2010 økt poliklinisk tilbud for å fange opp rusmisbruk før det utvikles avhengighet. Hun vil også behandle kronisk rusavhengige hos spesialister i poliklinikk.
Det er viktig å styrke det polikliniske tilbudet. Mange har nytte av det. Men det vil neppe fange opp gruppen rusavhengige
som samtidig har en traumetilstand. Evnen til å skape relasjoner er forstyrret. Mistillit hindrer dem i å søke hjelp. For
kronisk rusavhengige som kan nytte seg av et poliklinisk tilbud er planene gode. Problemet er at flertallet rusavhengige med
kronisk forløp samtidig har et ubehandlet traume.
En skjult fare i Mikkelsens planer er en framtidig nedskjæring i antallet sengeplasser som følge av opptrappingen i det polikliniske
tilbudet. Logikken bak dette er å kutte ned på kostnader. Myndighetene planlegger for framtida uten å inkludere den høye forekomsten
av utviklingstraumer. Et så feilaktig utgangspunkt kan føre til alvorlig svekkelse av russektorens evne til å møte morgendagens
rusproblem.
På ValdresKlinikken tilbyr vi et korttidstilbud til rusmisbrukere. Gjennomsnittlig liggetid er rundt tre måneder. Mange av
pasientene trenger mer enn et poliklinisk tilbud i en periode etter utskriving om døgnbehandlingen skal ha optimal effekt.
Dette henger sammen med den høye forekomsten av traumer.
Manglende tilbud
En stabilisering i skjermet miljø noen uker etter utskriving øker etter vår erfaring sjansene betydelig til å beholde edruskapet.
Muligheten til å gi pasientene et slikt tilbud innskrenkes i dag i stedet for å utvides. Et eksempel er stengningen av Sølvskottberget
rehabiliteringssenter i Gudbrandsdalen. Her kunne vi i en periode sende pasienter til rehabilitering. Mange hadde stor nytte
av dette tilbudet. Helse Sør-Øst fjernet støtten.
Vi forsøkte også å sende pasienter til Senter for Krisepsykologi i Bergen. Vi fikk som svar at dessverre hadde de ingen mulighet
å ta imot dem. De hadde flere ganger har søkt Helse Vest om midler til stillinger for å vedlikeholde kompetansen som er blitt
bygd opp gjennom mange år. De har gang på gang fått avslag. Slike avgjørelser er uforståelige. Vi har for få fagfolk og miljøer
med erfaring og kompetanse i traumebehandling.
Skal vi planlegge en rusbehandling for morgendagen som inkluderer den høye forekomsten av traumer, bør det etableres flere rehabiliteringstilbud og rene omsorgstilbud.
I tillegg trenger vi lavterskeltilbud. Behovet er stort for ytterligere et ledd mellom rusbehandling og utskriving til hjemmet og poliklinisk oppfølging.
De siste åra har forskning vist at blant alvorlig sinnslidende har mer enn 50 prosent et rusproblem. En samtidig forekomst
av to sykdomstilstander, en komorbid lidelse, gjør behandling mer komplisert.
Helsedirektoratet opprettet en ekspertgruppe som høsten 2010 sendte ut et forslag til høring om felles nasjonal tilnærming
til rus og psykiske lidelser. I den nevnes ikke utviklingstraumer med et ord. Dagens traumeforståelse nedfelt i de offisielle
diagnosesystemene, det europeiske ICD-10 og det amerikanske DSM-IV, fanger ikke opp utviklingstraumer hos voksne. Dette har
vært kritisert i mange år av framtredende fagfolk.
Helseministeren svikter
I Helsedirektoratets planer for behandling av komorbide sykdommer ved rusavhengighet er utviklingstraumer fraværende. De store
helseforetakene har med sine disposisjoner redusert kapasiteten til å behandle rusavhengige med utviklingstraumer.
Helseministeren satte i august en endelig stopper for offentlige anbudsrunder til private institusjoner som er underlagt
spesialisthelsetjenesten. Likevel har Helse Sør-Øst besluttet å konkurranseutsette avtalene med private rusinstitusjoner.
Fagrådet for rus har i alle år argumentert mot anbud og kaller dette «anbudsvri light». De beklager at Helse Sør-Øst ikke
har nyttet muligheten til direkte forhandlinger med rusinstitusjonene. Noe som kan bety en ny runde med avskalling. Dette
går helt på tvers av helseministerens løfte om forutsigbarhet.
Helseministeren er nå nødt til å komme på banen og rydde opp i en planlegging som ødelegger myndighetenes troverdighet, virker
dårlig koordinert og mangler grep på den virkeligheten rusinstitusjonene arbeider i. Skal vi ha noen mulighet til fortsatt
å styrke kompetansen i rusfeltet og møte de utfordringene som komorbide ruslidelser gir, må helseministerens løfter innfris.
