Den portugisiske loven fra 2001 er egentlig en blanding av et forbud med administrative sanksjoner på den ene siden og alternative reaksjoner på den andre: Innehav er fortsatt ulovlig, en blir fortsatt pågrepet av politiet for innehav og bruk, og en kan fortsatt ilegges bøter. Det sentrale er at det er en bred pakke av andre tiltak som kan settes i verk og at politiet har en sentral rolle i dette.
Definisjoner
Om dette er ”dekriminalisering” eller ei, er en definisjonssak.
a) Ofte brukes ”dekriminalisering” på noe som ikke lenger er kriminelt eller ulovlig som for eksempel ekteskapsbrudd. ”Dekriminalisering”
av innehav faller ikke inn i en slik kategori, selv ikke i Nederland eller Portugal.
b) Ordet ”nedkriminalisering” er brukt i saker der man ikke fjerner straffen med reduserer den. Dette kan dreie seg om reduksjoner
i straffeutmålingen eller når noe blir redusert fra en forbrytelse til en forseelse.
c) I visse tilfeller brukes ”dekriminalisering” i saker der en har erstattet straffereaksjoner med administrative reaksjoner.
Da erstattes en straff, for eksempel et forelegg med en avgift. Et forenklet forelegg er trolig også et slikt eksempel. Forenklet
forelegg kommer ikke i bøteregisteret og vil ikke hefte ved en person i framtida. Forskjellen mellom b) og c) er flytende.
I Portugal snakker vi dermed om elementer av b) og c).
Hva som skjer i Portugal er ikke veldig forskjellig fra det som skjer i mange andre land i Europa. De velger ikke å reise tiltale mot folk som tas med noen brukerdoser. Det gjør vi heller ikke i Norge. Så vil den alternative responsen variere fra land til land blant annet avhengig av hva slags rettslige og administrative rammeverk en har.
I Norge ilegges man et forelegg for innehav. Dette ilegges som et alternativ til tiltale. Når et forelegg aksepteres får den samme betydning som en dom. Et forelegg er altså noe i mellom en fartsbot (forenklet forelegg) og en tiltale.
Portugal
I Portugal er innehav fortsatt et lovbrudd. Politiet i Portugal har fortsatt rett til å pågripe en person for innehav. Forskjellen
er at i stedet for å ilegge et forelegg direkte blir vedkommende framstilt for en komité for vurdering og eventuell oppfølgning.
Der må de møte innen 72 timer. Det er altså ikke frivillig.
En del av reaksjonen kan være psykososial oppfølgning og behandling, men det kan også være administrative sanksjoner som samfunnstjeneste, bøter eller det å miste førerkort osv. Innehav og bruk er derfor fortsatt ulovlig i Portugal; en blir pågrepet av politiet, og en kan fortsatt ilegges bøter og andre administrative reaksjoner.
Det finnes rapporter som peker på at utviklingen i Portugal etter 2001 er positiv. Men myndighetene har ikke kunnet slå fast at lovendringen er årsak til dette. Det er selvsagt vanskelig å måle. Mye av den positive utviklingen vi har sett i Portugal ser vi også i andre land fordi det er del av en overordnet trend. Dette gjelder blant annet reduksjon i bruk av cannabis blant unge.
Sammenligning
Det er mulig Norge har noe å lære fra Portugal. Det er likevel ingen fundamentale forskjeller mellom oss. I Norge kan en bruker
med opp til 15 gram cannabis og 5 tabletter ecstasy slippe tiltale og kun ilegges et forelegg. I Portugal er grensen 25 gram
for cannabis.
I realiteten kan vi både i Norge og Portugal snakke om en nedkriminalisering, dvs at straffene justeres ned og at de erstattes med forelegg / bøter eller i tilfelle Portugal, administrative sanksjoner og annen oppfølgning.
Den portugisiske ordningen er noe mer liberal, men samtidig vitner den også om en sterk vilje til å stanse narkotikaproblemet. Også i Norge har vi de siste årene redusert straffeutmålingene og åpnet for større bruk av forelegg for innehav. Dette har vært del av en Europeisk utvikling.
Likevel er det ingen land i Europa i dag som har legalisert narkotika eller som vurderer dette. Selv i Nederland vil regjeringen nå stramme kraftig inn på ordningen med coffee shops. Utlendinger og de under 18 år vil ikke få adgang, og stadig flere må stenge.
Storbritannia som for noen år siden nedgraderte cannabis har i fjor oppgradert den igjen blant annet som følge av ny forskning som peker på risiko for psykiske lidelser. En oppgradering får konsekvenser for straffereaksjonene. En som tas for innehav av cannabis vil få en advarsel første gang, en bot andre gang og en arrestasjon og tiltale tredje gang. For de som er under 18 år vil foreldrene bli kontaktet første gang, andre gang blir barnevernet kontaktet, og tredje gang vil lede til arrestasjon og tiltale. Reaksjonene er en blanding av sivile og rettslige virkemidler.
Vi må også huske at konteksten er forskjellig. I Norge er kanskje hjelpeapparatet bedre og mer aktive på gatenivå vis a vis brukere. En må også huske at Portugal opplevde en fordobling av narkotikabruken blant unge på slutten av 90-tallet (ESPAD). Dette var noe av bakgrunnen for loven i 2001.
Norge hadde også en kraftig økning av unges bruk av cannabis i samme perioden fra midten av 90-tallet. Denne utviklingen er nå langt på vei reversert i Norge. Riksadvokatens retningslinjer om en mer fleksibel og liberal håndhevelse av loven kom i 1998. Innehav av bl.a. 10-15 gram cannabis kan nå gis et forelegg uten tiltale.
Sammenligner en bruken av cannabis blant unge i Norge og Portugal så er det fortsatt dobbelt så mange unge som prøver cannabis i Portugal som i Norge, hhv 13 og 6 prosent, nå 8 år etter at Portugal innførte sin lov om "dekriminalisering" (ESPAD).
Dette betyr selvsagt ikke at Portugal har feilet og vi har lykkes - men det kan tyde på at vi gjør noe som er riktig, og at det ikke er noen grunn til å kaste seg på en alternativ politikk uten videre.
Helhetlig og integrert
I Norge har vi en prøveordning med narkotikabehandling med domstolskontroll. Dette er ikke for mindre innehav med for mer
alvorlige saker og kommer som et alternativ til soning. Den portugisiske ordningen er i prinsippet noe tilsvarende men for
mindre innehav. En slik narkotikadomstol er alternativ til fengsel.
Dette mener Actis er et prinsipp som vi burde utforske og utnytte langt bedre. Det bør finnes tilbud om behandling og hjelp både innenfor fengslet, i stedet for soning og som del av en pakke av hjelpetiltak, og av administrative og strafferettslige sanksjoner for mindre innehav.
En natt i arresten, et forelegg og så ut porten uten noen oppfølgning er i kortsiktig, lite hensiktsmessig og en stor belastning for brukeren. Løsningen er ikke å la ”brukeren være i fred”. Løsningen er å skape en helhetlig og integrert respons.
Det er mye interessant i den portugisiske ordningen som vi mener vi burde kunne diskutere i Norge. Alle som bruker narkotika burde pågripes, men alle burde få tilbud om en oppfølgning avhengig av situasjon og behov. En slik oppfølgning kan variere fra tilbud om behandling, til samtaler med foreldre og skole osv.
Sanksjoner har en helt nødvendig plass. Det skal virke forebyggende, det skal endre atferd og det skal beskytte familie og samfunnet generelt. Sanksjoner må være rimelige og fleksible. En slik diskusjon må vi alltid være beredt på å føre.
Portugal har gjort noe med svingdør-problematikken og dette må vi kunne lære av, ikke minst at politiet kan spille en stor og viktig rolle utover det å pågripe en bruker. Et bedre samspill med andre tjenester er en veldig interessant utvikling vi burde se mer på.
Vi trenger på en side null-toleranse men der vi har et langt bredere og mer integrert tilbud inkludert strafferettslige reaksjoner, for å følge opp.
De som nå skyver Portugal foran seg som et argument for å legalisere og liberalisere i Norge gjør rusfeltet en bjørnetjeneste. Portugal handler om en helt annen og mer nyansert debatt.
