I Norge har vi har et tilbud om legemiddelassistert rehabilitering, LAR, som har omkring 5.000 brukere. I 2009 døde 63 personer mens de var i LAR-behandling. Det er en dobling av tallet fra året før. Brukerne selv uttalte til NRK at de tror manglende oppfølging er årsaken til at så mange dør.
LAR skal gi abstinensdempende medisiner kombinert med sosial oppfølging til de som ønsker å slutte med narkotika. Tilbudet fungerer på ingen måte optimalt i dag, men det skyldes i liten grad selve metadonet. Det største problemet med LAR er at den sosialfaglige oppfølging er altfor dårlig eller ikke eksisterende. Ofte blir medisinen det eneste tilbudet, ikke en del av tilbudet. Det eksisterer et betydelig sidemisbruk i denne pasientgruppen, og kun en tredjedel av metadonbrukerne kan sies å være godt fungerende ut fra målet om integrering i samfunnet. For mange lever fortsatt det samme uverdige livet med «Plata» som tilholdssted.
Tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen ledet rusomsorgen inn på et farlig feilspor med sitt utspill om utdeling av heroin. Debatten om stadig nye medisinske løsninger for rusavhengige bærer preg av den samme tankegangen som de rusavhengige selv sitter fast i: Troen på at svaret er å finne i et kjemisk stoff man kan injisere, drikke eller ta i pilleform.
Avhengighet er først og fremst drevet av et behov for å unnslippe virkeligheten, for å skape en buffersone mellom seg selv og resten av en verden. Uansett hvilket vidundermiddel legemiddelindustrien klarer å fabrikkere, så kan ikke medisiner kurere avhengighet. Når vi aksepterer at det ikke finnes en mirakelkur, verken i metadon, Subutex, eller heroin fra Sveits, kan vi begynne å lete etter løsningen utenfor pilleglasset. Vi kan slutte å kaste bort verdifull tid på den avsporingen som heroindebatten representerer og diskutere saken det egentlig handler om: Hvordan kan vi rehabilitere flest mulig rusavhengige og hindre at mennesker mister livet på grunn av rusavhengighet?
Nå som rusavhengighet faller inn under medisinsk rehabilitering, tar helsevesenet over stadig større biter av rusomsorgen. Det sosialfaglige helhetsperspektivet faller bort og de som har behov for hjelp blir klassifisert som «pasienter». «Pasientene» skal deretter behandles av kvalifisert medisinsk personell som deler ut piller og diagnoser. Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO) har uttalt at det manglende helhetlige og sosialfaglige fokuset medfører at brukerne ikke får den nødvendige støtten til å ta ansvaret for egen tilfriskning. Brukerne går fra å være subjektet i sitt eget liv til å bli et objekt i helsevesenet. Eierskapet for behandlingen overføres fra bruker til helseforetak.
Felleskapsidealet forsvinner, og inn kommer ikke bare abstinensdempende preparater, men også psykofarmaka for å lindre ensomhet, rastløshet og manglende selvfølelse som brukerne selv forteller lindres bedre i meningsfylt aktivitet med andre mennesker. Som pasienter blir de hovedsakelig ivaretatt på området fysisk avhengighet, og det opprettes et tydelig skille mellom pasient og behandler. Helseforetaket rapporterer deretter om grupper med «behandlingsresistente» pasienter. Pasienter som ikke «lar seg» behandle. I fjor døde altså 63 pasienter i LAR- systemet som ikke lot seg behandle.
Actis Oslo og Akershus vil hevde at alle rusavhengige, også de som tilsynelatende er håpløse tilfeller, kan reise seg igjen når de får riktig hjelp til riktig tid. Det er vår medlemsorganisasjon RIO et levende eksempel på. Mange av de som har klart seg kan fortelle at noen trodde på dem da de ikke lenger hadde tro på seg selv.
Det er rusomsorgens oppgave å tro på at tilfriskning er mulig. Dersom alle fikk et individuelt tilpasset behandlings- og rehabiliteringsopplegg, så ville langt de fleste nyttiggjort seg behandlingen. Det er dette som mangler på rusfeltet i dag, og det blir en enorm ansvarsfraskrivelse å si at det er pasienten som ikke nyttiggjør seg behandlingen når det i realiteten er behandlingen/rehabiliteringen som svikter.
At tallet på dødsfall under LAR- behandling ble fordoblet fra 2008 til 2009 viser at rusomsorgen er på feil vei. Brukerne trenger behandlere som ser bak diagnosen der ressursene finnes, og som har fokus på det som er friskt – ikke det som er sykt. De trenger noen som ser situasjonen de er i, og som sammen med brukeren forsøker å rekonstruere en hverdag som inkluderer bolig, inntekt, nettverk og noe å fylle dagene med. Primærbehovene for mening, trygghet og tilhørighet tilfredsstilles ikke med kjemiske substanser, dermed er en behandling kun basert på medisin dømt til å feile.
Kjære helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen: Vi trenger ikke en debatt om hva vi kan dele ut på resept, men en debatt om hvordan vi kan skape en virkelighet som den rusavhengige ikke føler behov for å flykte fra. Her er roten til problemet, og her ligger gevinsten både for samfunn og enkeltindivid.
La oss bruke noen av de omkring 100 millionene et prøveprosjekt med heroin ville kostet på å få LAR- prosjektet til å bli slik intensjonen var da det ble opprettet; nemlig et helhetlig tilbud der medisinen kun spiller en statistrolle. Det handler ikke om «behandlingsresistente pasienter», men om manglende oppfølging og et overdrevent fokus på den tross alt minimale delen av et menneske der fysisk avhengighet sitter. Det er ille nok at rusavhengige dør mens de venter på behandling. Vi kan ikke akseptere at stadig flere rusavhengige dør i behandlingssystemet.
Kronikken stod på trykk i Dagsavisen 05.03.10
