Meld deg på vårt nyhetsbrev!

Illustrasjon: Kreftforeningen

«Dette vil jeg ikke vite!»

"Du må få deg ny jobb! Dette vil jeg ikke vite!" var svaret jeg fikk da jeg sendte en blogg om sammenhengen mellom alkohol og kreft til en venninne. 

rosa_sloyfe
Beskjeden var nok ikke så alvorlig ment. Men litt mente hun det nok (kanskje ikke det med ny jobb, men i hvert fall det om ikke å ville vite). Og det skjønner jeg godt. Det er jo ikke spesielt hyggelig kunnskap. "Det finnes ikke en trygg, nedre grense for hvor mye alkohol du kan drikke. For hvert ekstra glass du drikker øker risikoen for kreft.", skriver Kreftforeningen på sin nettside. Og torpederer dermed den trivelige myten om et glass vin faktisk er bra for deg.

Rosa måned

Vi er fortsatt i rosamåneden der brystkreft er satt på dagsorden.Hvert år får 3000 kvinner brystkreft, viser tall fra Kreftregisteret. Vi har kommet langt med behandling som gjør at mange flere overlever enn før, mange flere blir friske og mange flere kan leve med kreften. Men noen overlever ikke. Noen får en diagnose og må leve med at de ikke kommer til å overleve, noe som er hovedsak i Kreftforeningens kampanje i år, uhelbredelig kreft. Et vondt og viktig tema.

Dytt eller dulting?

Men hvordan snakker vi om det ubehagelig på en måte som når fram? Som ikke gjør at de som trenger å høre det lukker ørene. Med røyking har vi satset på sjokkfaktoren, med tydelige advarsler som dekker halve røykpakken og groteske bilder av indre organer ødelagt av tobakksbruk. Det er alltid vanskelig å måle effekten av sånt. Men vi har sett en massiv nedgang i røyking, selv om loven selvsagt også har vært viktig her. (Hørte forresten i går om en voksen dame som konsekvent valgte røykpakken som advarte mot røyking under svangerskap, for det var i hvert fall ikke noe hun trengte å bekymre seg for!)

Actis  samarbeidspartner i England, Balance, satser helt klart på sjokkeffekten, som i denne videoen. Den er ikke særlig behagelig, med bildene av kreften som vokser for hver slurk. Men tar vi inn budskapet - eller lukker vi øynene? Blir sjokkbeskjeden for sterk eller skremmes vi til å endre valgene vi gjør? Trenger vi heller den litt mildere utgaven? Det vil si en liten dult framfor et brutalt dytt?

Sunn fornuft ikke vanlig

Dulting - eller «nudging» - er jo det nye nå, med boken Nudge: Improving Decisions About Health, Wealth, and Happiness som hovedpensum for dulting-entusiastene . 
En positiv påminnelse framfor en formaning, er tanken. Som epleskålen lett tilgjengelig og kjeksfatet lengre borte, framfor en plakat med «du blir tykk av kjeks - spis eple!»

Tanken er å nå den delen av hjernen som reagerer automatisk framfor den delen som reflekterer, ved å legge til rette for de gode valgene. På et foredrag om dette nylig oppsummerte innlederen det slik: "Vanlig sunn fornuft er ofte ikke så vanlig".  De fleste av oss er rett og slett ganske lyststyrt og foretrekker generelt informasjon som passer med valgene vi har lyst til å ta framfor dem vi bør ta. Jeg leser for eksempel nøye alle artikler med innfallsvinkler om helsegevinster ved sjokolade eller treningsartikler i leia "hvil deg sprek". Men jeg lar meg påvirke av skrittelleren og går trappa for å få det lille buzzet når 10 000 skritt er nådd. Atferdsendring er ikke umulig. Litt dultehjelp kan hjelpe.

Finne rette ord  

Min venns klare beskjed er at hun ikke vil vite om risikoen ved å drikke alkohol. Jeg skjønner godt hvorfor. Det ødelegger absolutt noe av kosen.  Men jeg har tenkt å fortsette å si det. Hvert år dør 600 kvinner av brystkreft. Det gjør at sammenhengen mellom alkohol og brystkreft er noe vi må snakke om, selv om det er ubehagelig. 
Så må vi heller fortsette jakten på hvordan det er klokt å snakke om det. Vi som jobber på rusfeltet. De som jobber med kreft og helse. Og vi som venninner og døtre og mødre til våre venninner, døtre og mødre. For det er en samtale vi ikke bare kan la gå, selv om det hadde vært hyggeligere.

Dette blogginnlegget ble først publisert hos Nettavisen 15. oktober 2015.