Meld deg på vårt nyhetsbrev!

Ida_Braarud_Jensen
Ida Braarud Jensen forteller sin sterke historie om hvordan det var å feire jul med familien. Foto: Privat

En julehistorie

- Jeg kjente det bruste inni meg. Hvorfor skal jeg ikke kunne få si noe om dette? Hvorfor skal jeg late som at alt er så utrolig fint, når det er dette som ødelegger alt? 

Hva skal du inn på soverommet for hele tiden? Han svarer kort: «Ingenting».  Spritlukten oste av munnen hans. Jeg kjente hele kroppen stivnet og pulsen dunket helt oppe i halsen. Et lite øyeblikk føltes det ut som beina mine var som to sementblokker. Ikke klarte jeg å si noe heller. Tankene mine fløy av gårde. Akkurat som i en film etter at du har trykket på spolefunksjonen.

Hva har jeg gjort denne gangen?

Skjer dette igjen? Hvorfor skal dette skje nå? Hva gjorde jeg feil nå? Jeg har ikke snakket om drikkingen hans på veldig lenge. Jeg har gjort det han har bedt om siste tiden. Hmm. Er det noe jeg burde gjort annerledes? Jeg har jo også hjulpet til med å pynte huset og dekke bordet fint. Hva har jeg glemt? Hjertet mitt dundret i vei.

Ofte kunne jeg vite på forhånd når han kom til å begynne å drikke, for da hadde han allerede fortalt meg at det ville være min feil om denne julen ble ødelagt. Denne julen hadde han ikke sagt noe om det.

Håpet som sakte, men sikkert hadde begynt å bygge seg opp, forsvant i det han sa «ingenting». Jeg ble stående en stund for å trykke play igjen for tankene. Hva gjør jeg nå?

Jeg som ødelegger

Jeg klarer å begynne å bevege meg. Jeg merker at hele kroppen koker. Jeg vil skrike, skjelle han ut, men ikke et ord kommer ut. Da er det jeg som ødelegger julen igjen. Jeg går ut på kjøkkenet til resten av gjengen som skulle bli til middag. Responsen fra dem var «Ida ikke lag noe stort nummer ut av dette nå, det er jul og vi skal spise middag». Jeg kjente det bruste inni meg. Hvorfor skal jeg ikke kunne få si noe om dette? Hvorfor skal jeg late som at alt er så utrolig fint, når det er dette som ødelegger alt? 

Det å late som at alt er så fint og flott er utrolig ødeleggende. Alle vet hva som egentlig er problemet, men ingen sier noe. Den rosa elefanten i rommet blir bare større og større. Den har til og med begynt å få grønne prikker.

Jeg gjorde jo selvfølgelig sånn jeg ble bedt om, noe jeg hadde gjort i mange år. Jeg satte meg ved bordet og begynte å spise.

Etter at alle hadde fått kjent litt på den ubehagelige lange stillheten, braste det ut av ham: «Maten ble utrolig god da. Hva med dere?»

Vi var enige i at han må slutte, ingen sa noe

Da klarte jeg ikke holde det inne lenger. Det brant inni meg.

I det jeg reiste meg opp følte jeg alt gikk i sakte film. Jeg kikket rundt meg og møtte blikkene til de andre som satt rundt bordet. Alle hadde det blikket som ropte til meg, hva gjør du nå? Sett deg ned!

Tanker som det blir min skyld at jula blir ødelagt, det er min skyld at han kommer til å drikke mer, jeg blir det svarte fåret igjen, virret rundt i hodet mitt. Det gjorde vondt å stå der med alle øynene på meg. Jeg visste at samtlige i min familie var enig i at drikkingen måtte holde opp. Men ingen på hans side ville si noe. Det gjorde meg enda mer forbanna. Jeg tenkte jeg ikke kunne gi meg nå. Det ville jo kanskje sett veldig rart ut om jeg bråreiste meg for så å sette meg ned igjen. Denne gangen kunne jeg ikke gi meg, nå måtte jeg stå opp for meg selv, for en gang skyld. 

Jeg begynte å hviske forsiktig, jeg gidder ikke dette. Snakk høyere, sa han med den sinte stemmen som jallet igjennom hele rommet. Jeg skvatt til og møtte blikket hans. Jeg kjente igjen det blikket. Jeg knyttet hendene mine, de var klissvåte. Som om jeg hadde dyppet de i vann uten å tørke meg. Ingen vei tilbake nå, gjentok jeg til meg selv. Jeg tok et godt pust inn og sa: «Jeg gidder ikke at du skal ødelegge enda en jul med at du drikker. Kan du ikke tenke på oss andre for en gang skyld.» Tonefallet var noe høyere enn jeg hadde forventet, jeg skvatt til. Jeg tror resten skvatt litt også.

Hva kan jeg gjøre for at vi skal få det fint?

Det fikk i alle fall pappa til å bli sintere enn noen gang. Stolbeina gned seg langs gulvet i det han bråreiste seg opp og marsjerte bestemt inn på soverommet. Jeg ble stående stille en liten stund, før jeg oppdaget de oppgitte og fortvila øya til de som satt rundt bordet. Ingen sa noe, men det sa meg så mye mer. Nå var jeg den som ødela igjen. Jeg løp inn på rommet etter han. Dro opp døra. Der står han og gurgler ned på spritflasken. Jeg lukker døren bak meg og blir stående å se på han. Den blanke væsken som sakte, men sikkert forsvinner. I det han tar ned flasken fra munnen sin, snur han seg mot meg. Lukten av gammel alkohol, svette og røyk smeller imot meg. Pulsen sto i brystet på meg. Man kunne nesten se at brystet hoppet.

Jeg løper bort til han og sier unnskyld opptil flere ganger. Jeg er så lei meg for at jeg er egoistisk. Lei meg for at jeg igjen måtte ødelegge julen for oss. Hva kan jeg gjøre for at vi skal kunne få det fint? Svaret hans ødela noe i meg den kvelden. «Nei, du har som du alltid har gjort, skadet denne familien nok en gang».

Jeg var tilbake igjen. Jeg klarte ikke gjennomføre det. Jeg satte meg ned på knærne foran han og ba med hele meg om at han skulle tilgi meg. Jeg ropte til han, jeg gjør hva som helst. Han dyttet meg til siden og gikk ut av rommet.

Du må velge. Meg eller alkoholen

Jeg gikk etter han ut i gangen. Han begynte å kle på seg. Desperasjonen etter å finne en ny strategi ble bare større og større. Jeg måtte finne andre måter for å få han til å tilgi meg på, slik at han ble hos meg. Kanskje han velger meg om jeg setter et ultimatum. Han kan jo ikke velge meg bort. Han gjør jo ikke det denne gangen. Det er jo jul.

«Går du ut den døra så blir dette det siste du ser av meg». I et desperat forsøk på at han denne ene gangen skulle velge meg. Ansiktet mitt ble som steinansikt. Jeg skulle IKKE vise han noe som helst utenom mitt sinne. Jeg sto og så på at han tok på seg jakka. Han så ikke på meg engang. 

Jeg ser han forsvinner ut døra. Venter fremdeles på at han skal snu. Tankene fløy panisk inne i hodet mitt. Snu deg. Kom tilbake. Jeg skal ta deg imot med åpne armen om du bare snur deg og kommer tilbake. Vi kan glemme hendelsen som var tidligere, bare du kommer tilbake. Jeg mente ikke å be deg velge...

Døren smeller igjen og jeg står fremdeles og håper at han skal komme tilbake. Jeg hvisker forsiktig, ikke dra fra meg, mens jeg ser taxien kjøre av gårde. Det var som å få et mega hardt slag i magen. Han valgte meg vekk igjen.

De samme følelsene dukket opp, som alle de andre gangene. Hvorfor valgte han å dra? Det er kanskje min skyld at han dro? Hadde jeg bare hørt på resten, hadde jeg bare holdt munn. Så hadde han kanskje ikke dratt.

Det er IKKE min skyld

Dette er bare en av mange historier som kommer frem, tankene og opplevelsene er gjentagende. Tankene får vi for å rettferdiggjøre hvorfor de som er avhengige gjør som de gjør. Konklusjonen som ofte er vanskelig å åpne opp for er at det er IKKE min skyld.

Hadde jeg bare turt å snakket med noen om dette. Hadde jeg bare funnet en som kunne være min trygghet tidligere. Jeg hadde en som var en trygghet, men jeg så det ikke før mange år etterpå, da jeg turte å snakke om det.

Min mor pleide å si til meg at du må ikke ta det innover deg, det han sier. For det er ingen sannhet i det. Det er ikke din skyld. Han er voksen og må ta ansvar for sine egne handlinger. Hun var min trygge person i min oppvekst.

Mitt tips til deg er: Finn din trygge person. Om det er en lærer, familievenn, en mor/far, eller foreldre til en venn, snakk om det som er vanskelig. De kan være rett foran deg uten at du ser det. For meg var det min mor. Hvem er det for deg? Fortell dem hvordan du har det, for du trenger ikke ha det sånn her.

Er du redd for å åpne deg, så kan du skrive til meg på instagram. Ida Braarud Jensen

Sammen kan vi gjøre en forskjell for deg!