Meld deg på vårt nyhetsbrev!

Janne_Killingstad
Janne Killingstad ønsker å gi alle en julegave fra seg i år. Foto: Astrid Ørbæk

Pappas lykkejul

"Men jeg undrer, hvorfor viser vi ikke hverandre litt julelykke hver dag"? Spør Janne. 

Jeg, lillesøster, og min datter drar frem julestrømpene våre fylt med godsaker. Papsen min fyller strømpa med det ene og det andre, appelsinen er der, og en tannbørste i tåa. Selv om vi har blitt voksne henger de på dørhåndtaket på døra når vi står opp. Lillejulaften ble treet nydelig pyntet med stjerne i toppen. Jeg elsker lysene fra treet som gir gjenskinn i det store vinduet i stuen. Donald og Mikke Mus ruller over skjermen, og vi ler av rampestrekene til Donald i år også.

Piken med svovelstikkene

Hele settingen får man plutselig til å tenke på «Piken med svovelstikkene». Tenker at jeg skulle ha tatt henne med meg inn før den siste svovelstikken har brent ut. Hvis det hadde vært vårt vindu hun tittet inn i, hadde hun blitt bedt inn i pappas hjertevarme jul.

Det var sånn han var det. Fine papsen min. 3 nøtter til askepott har nettopp begynt, da det kommer et kaldt gufs i det bror kommer inn døra med pappas kjære på slep. Bror har med akevitt og verdens beste julekake. Sånn som bare han kan lage.

Kjæresten til pappa har med rødvin og potetskreller. Ingen vin, ingen skrelte poteter. Deilige dufter begynner å sive ut fra kjøkkenet. Stuebordet er dekket og pyntet, gavene er som vanlig blitt klemt og ristet på. De harde pakkene er fremdeles best. Pappa fikk mandelen i riskremen i år. Han venter med å si det til vi alle sitter med mette struttemager. Frem kommer marsipangrisen og pappa sier at «i år er denne min!»

Noe er annerledes

Tankene mine går til de som ikke har en gris av marsipan og riskrem. Dårlig samvittighet skyller inn over hele meg, og jeg går på badet og gråter. Gråter for de som ikke har verdens beste paps som kan lage julelykke. Tørke fort årene og finne igjen gleden over at pappa heldigvis har oppvaskmaskin. Finserviset og sølvtøyet legges i skapet hvor de blir værende til neste jul.

Men noe var annerledes denne jula. Pappa sa noe til meg og mannen min. Noe han aldri har sagt før. «Dere får ikke lov til å ta med dere rus til jul» (med tanke på barnebarnet sitt så klart). Fortvilelsen river i oss begge. Vi må jo det. Vi har ikke noe valg. Vel, vi kan velge mellom å ligge dødssyke til sengs, eller ser bittelitt trøtte ut. Den stakk i sjela, den setningen der. Som et ekko i hodet: «Ikke rus, ikke rus».

Det er blitt gavetid og «Hovmesteren» ruller over skjermen. Så deilig å se de som er deg kjær, smilende, klemmer hverandre og kose seg. Paps jul er verdens beste. Men jeg undrer, hvorfor viser vi ikke hverandre litt julelykke hver dag?

Men alle er ikke like heldige

Ute i kulda er det mange som synes jula er noe av det tristeste av alt. «Skammens gate» er ikke fullt så folksom som vanlig. Mange triste øyne, lengtende øyne og noen helt tomme i blikket. Nå kommer savnet etter familien, ensomhet som stikker i sjelen. Savn etter sånn som det var før ting gikk den gale veien.

Mange går og bærer på minner om en jul fylt av alkohol og rus, vonde tanker om krangel og vold. De var vanlige barn som hvert år håpet at det kanskje ble bra i år. Det var de som måtte sitte i klassen og fortelle om en glad liksomjul, når læreren spurte alle om hvor fint de har hatt det i ferien, og om gavene de fikk var fine. Barn som skulle hatt årets dag, men som opplevde den samme galskapen år etter år.

Alternativ jul

Heldigvis har vi alternativ jul, kirkemiddag i regi av frivillige som stiller opp for å spre litt glede til ensomme sjeler. På en måte flyttes bare «skammens gate» innomhus. For alt er helt likt. Kjøp og salg av rusmidler, psykotiske mennesker som trenger ei hånd og holde i, og overdoser. Her er det takhøyde for sånt. Rusen tar bort alt det vonde. Lett å bli grådig da. Men der stopper likheten til gata, for her er det fine folk som bryr seg, tar vare på deg. Du får ordentlig julemiddag og gaver. De gir glede og håp om at ting kan bli bedre. Kanskje er det akkurat deg som er nykter neste år og får feire en lykkejul igjen.

Dette var sånn det skulle vært, men på grunn av Covid-19 så blir det dessverre ikke noe av en sånn julefeiring som så mange trenger. Som kanskje heller må tusle gatelangs, frossen og abstinent, ensomme …. Jeg får så utrolig vondt i hjertet. Jeg har bestemt meg for å ta med meg to ensomme sjeler hjem til jul. Alle kan gjøre noe, og jeg vil gjerne prøve å lage en slik jul for dem, som paps lagde for meg. En lykkejul.  

Min julegave til deg

Jeg vil gjerne gi alle der ute en julegave. En julegave som varer et helt år. Jeg gir meg selv denne gaven hvert år. Jeg bestemte meg for at jeg hver eneste dag skal finne noe med glede i, eller glede en annen. Man må grave dypt mange ganger, men til slutt vil du finne noe. Et smil, et hei, en klem, ungdomslatter. Jeg finner alltid noe, hver dag. Gi den gaven til deg selv du og, gratis og fint. Da har du noe å gi bort til noen andre også.

Ja, julelykke er så mangt. Håper noen blir glad for gaven min til dere alle! Varm julekjærlighet til alle. Klem fra Janne.