Meld deg på vårt nyhetsbrev!

Rita Nilsen skriver om hvor viktig forebygging er i rusarbeid.
I disse valgtider håper jeg samtlige politikere får et bedre blikk på årsak og virkning, og at forebyggende arbeid kommer høyt på den ruspolitiske agenda, skriver Rita Nilsen i dette blogginnlegget. Foto: Shutterstock

Valgblogg: Den lange veien tilbake

Regjeringen har gjort mye for å forbedre behandlingstilbudet for rusavhengige. Men veien til hjelp er fortsatt lang og kronglete. 

Denne sommeren har jeg hatt litt tid til å lese aviser. Ikke spesielt oppløftende. Ulykker og terror, vold og drap er det som gjennomsyrer nyhetsbildet hver dag og det oppdateres døgnet rundt.

Verden er stor, men den blir fryktelig liten med de ulike medienes dekning. Det er i grunnen lite jeg får gjort med det som skjer i Syria, Israel og Barcelona.

Men jeg har også fått med nyheter som er forløpet til min daglige jobb. Skyting, knivstikking og drap, vold og ran, narkotikasalg og smugling av alkohol og sigaretter. For disse ofrene og gjerningspersonene kan jeg bidra litt.

Tett på kampen

I Stiftelsen Retretten følger vi daglig tidligere alkohol-, medikament- og rusmiddelmisbrukere som har fått revet i stykker sine liv på grunn av eget og andres rusmiddelmisbruk eller psykiske problemer.

Vi følger tett på deres kamp for å komme ut av avhengigheten og stabilisere sine liv. Jeg følger dem ut av fengsel, institusjon og selvpåført isolasjon.

De som oppsøker oss er stort sett dem som har forsøkt alle mulige metoder. De har forsøkt  med og uten midler som fjerner dem fra vanskelige livssituasjoner og vonde følelser. Noen klarer vi å støtte frem til den endringen de selv ønsker, men de fleste mister grepet etter kortere eller lengre tid.

Rusmisbruk i fengsel

Vi arbeider for de innsatte. Min primæroppgave er å hjelpe dem slik at de skal klare seg  på en best mulig måte før, under og etter soning – i og utenfor fengsel.

Det er en kjent sak at  forekomsten av psykiske lidelser hos straffedømte er langt høyre enn i den øvrige befolkningen. Av de til enhver tid 3500 innsatte og 13.000 som settes bak lås og slå årlig for kortere eller lengre periode, har 80 prosent av dem én eller flere psykiatriske diagnoser.

Inntil 95 prosent fyller i tillegg kriteriene for WHO-diagnoser for alkohol- og rusmiddelmisbruk. Kvinner er mer belastet enn menn. De færreste av alle innsatte har mottatt en strukturert og målrettet hjelp for sine lidelser før, under eller etter straffegjennomføringen. Veldig mange har barn.

Ut til ingenting

Vi ansatte har ansvaret for ulike arbeidsoppgaver og her er virkeligheten til de fleste jeg arbeider for: Mannlige straffedømte.  Alt fra langtidssonere til varetektsfengslede.

Så og si samtlige skal ut til ingenting når de løslates. Ikke bolig, jobb eller trygt nettverk. Noen har sittet akkurat litt over tiden sosialkontoret dekker husleia deres, derfor står de uten tak over hodet når de kommer ut.

Uansett hvor lenge eller kort de har sittet, blir de bedt om å oppsøke sitt Nav-kontor slik at de kan få en seng på lavterskel botiltak i påvente av mer permanent bolig.  Den permanente boligen ligger da stort sett i et belastet miljø. Siden må de selv finne jobb eller annen aktivitet som kan utløse noe mer penger enn sosialens minimum eksistensgrunnlag.

Resultatene ser vi på TV

De må selv bestille og betale timen hos legen som skal henvise dem videre til psykiatrien eller andre som kan utløse pasientrettigheter til rus- og avhengighetsbehandling. Og da til et psykiatrisk senter som har offentlig avtale og ventetiden på mellom seks og ni måneder. Eller til en overarbeidet ruskonsulent med ventetid på noen uker.

I et «forebyggende perspektiv» blir de oppfordret til ikke å ruse seg eller omgås kriminelle venner for å unngå å havne ut i rusmisbruk og klammeri med loven igjen.

Konsekvensene av den byråkratiske og fragmenterte veien mot hjelp får vi lese resultatene av i avisa eller se på TV. Med store skrifttyper leser vi: Kjente kriminelle av politi og fengselsvesen skyter og stikker hverandre på åpen gate eller i leiligheter.

Møtes av knuste sjeler

Gjengoppgjør endte med én død og en annen som ligger hardt skadd på sykehuset. I føljetonger får vi til tider en nokså god beskrivelse av et barn som har drept, og hvor det er kjent at barnet har slitt med psykiske problemer i lengre tid uten at noen har iverksatt konstruktive tiltak.

De færreste utagerende rusrelaterte episoder får medias oppmerksomhet.  Men når slike episoder skjer i Oslo-området, så reiser vi i Retretten på besøk til de involverte så snart det lar seg gjøre.

Det er knuste sjeler som møter oss. Vi kan ta og kjenne på skammen og fortvilelsen deres. Sist gang vi så dem var intensjonen om et bedre liv stort. Men så havnet de i fengsel igjen.

Tøff start på livet

I de fleste tilfeller tenker jeg: Så utrolig at det ikke skjedde før, oftere og med mye verre resultater. Mange av de jeg arbeider for, har vært barn som har vært under det offentliges omsorg. De har ofte utøvd grov vold før fylte 15 år.

Mange kan også ha vært feilmedisinert med ADHD-medisiner fra tidlig barneskole. Andre kan ha kommet til Norge som krigsflyktninger med sterkt traumatiserte foreldre som ikke har hatt overskuddet som trengtes for å integreres. Noen har rett og slett bare vokst opp i belastede miljøer.

Uansett hva bakgrunnen er, så har ikke forholdene for endring vært gode. Svært lite av et menneskets eksistensgrunnlag har vært tilfredsstilt.  Sjansen for at deres drømmer i livet skulle oppfylles, har vært mikroskopiske.

Under radaren

I disse valgtider håper jeg samtlige politikere får et bedre blikk på årsak og virkning, og at forebyggende arbeid kommer høyt på den ruspolitiske agenda. Ikke minst at arbeidet til meg og mine like, som ikke står på barrikadene med de høye stemmer, fortsatt skal bli sett, verdsatt  og sikret.

Vi likepersoner gjør en forskjell for mange, langt utover det som kan måles. Mye av det vi arbeider med av galskap som skjer i kjølvannet av ubehandlet rus og avhengighet, med eller uten psykiske lidelser, går under radaren til politi, helse, omsorgstiltak og media.

Les også de andre valgbloggene:

Tom Tvedt: Idrett er viktig, men det gode fellesskap er viktigst

Silje Ask Lundberg: En overmoden sak

Anita Ellefsen: Balansekunst

Ingjerd Meen Lorvik: Er det så nøye a?