Meld deg på vårt nyhetsbrev!

Rusreformutvalgets konklusjon underkommuniserer usikkerheten knyttet til forskningen.
Rusreformutvalgets konklusjon underkommuniserer usikkerheten knyttet til forskningen. Foto: Death to stock

Rusreform med risiko

Rusreformutvalget går langt i å avvise betydningen av reaksjoner ved narkotikabruk. Vi mener de går lenger enn kunnskapsgrunnlaget gir dekning for.

Rusreformutvalget la før jul frem sitt forslag til hvordan en avkriminalisering av narkotika kan gjennomføres i Norge. Vi støtter en ansvarlig rusreform der rusavhengige skal møtes med helsehjelp og behandling. Reformen er en historisk sjanse til å bedre behandlingskapasiteten og starte et nasjonalt løft for forebygging. Samtidig er det viktig at folk opplever at forbudet fortsatt ligger fast.

Dersom du blir tatt med en gitt mengde narkotika, foreslår utvalget ingen andre reaksjoner enn at stoffet beslaglegges og du pålegges å møte hos en kommunal rådgivningsenhet. Dersom du er over 18 år og ikke møter, får det ingen konsekvenser annet enn at du kan bli kontaktet av kommunen.  

Utvalget forsvarer dette med at «det er lite trolig at avkriminalisering som sådan vil forårsake en nevneverdig endring i bruken av narkotika» og at reaksjoner ikke har noen effekt på bruk. Når utvalget slår fast at «forskningen viser» at straff ikke har noen effekt, er det uklart om de sikter til effekten av kriminalisering eller reaksjoner som oppfattes som straff generelt. Utvalget foreslår å fjerne begge deler.

Beholder sivilrettslige reaksjoner

Avkriminalisering defineres vanligvis som at man endrer reaksjonene på bruk og besittelse til eget bruk fra en strafferettslig til en sivilrettslig reaksjon. De fleste land som har avkriminalisert, beholder ulike sivilrettslige reaksjoner for bruk og besittelse.

Når man sammenlikner kriminalisering og avkriminalisering, sammenlikner man derfor ikke straff med straffrihet, men effekten av ulike reaksjoner. Forskningen utvalget viser til, ser i all hovedsak på avkriminalisering eller mindre politikkjusteringer innenfor eksisterende forbud.

Utvalget mener at det samlede inntrykket av disse funnene er at det ikke er «nevneverdig effekt». Noen studier finner økt bruk, de fleste finner liten endring. Noen finner endringer i noen grupper, men ikke i andre. Når funnene spriker, tolker utvalget det som at effekten av lovendringer er liten. Vi mener forklaringen er at effekten av endringene er kontekstavhengige. Den avhenger av den konkrete situasjonen i landet, hvordan lovverket er utformet, hva man går fra og hva man går til, og ikke minst av hvordan man kommuniserer rundt lovverket og hvordan det praktiseres.

Underkommuniserer usikkerheten

Utvalgets konklusjon underkommuniserer usikkerheten knyttet til forskningen, noe også forskere ved Folkehelseinstituttet påpeker. Forskningen er begrenset, og mange av studiene er metodisk problematiske: de sammenlikner politikk som ser lik ut på papiret, men skiller seg fra hverandre i praksis – eller omvendt. I mange tilfeller er lovendringen en stadfestelse av en endring i praksis gjennom mange år. I slike tilfeller kan man ikke forvente at lovendringen i seg selv skal gi stor effekt.

Dette er ikke bare flisespikkeri. Utvalget viser selv til en gjennomgang som finner at det i mange tilfeller er liten sammenheng mellom lovene på papiret og lovene i praksis. Det gjør at det er problematisk å sammenlikne land etter hvor strenge lovene er.

Endringene i lovparagrafene i seg selv er ikke avgjørende, de færreste av oss finleser lovverket når vi gjør våre valg. Det er viktigere hvordan endringen kommuniseres og praktiseres. Vi tror det vil være krevende å kommunisere at bruk og besittelse er forbudt når det ikke gir reelle konsekvenser å bryte forbudet.

Vi påvirkes av lovverket

Den allmennpreventive effekten av et lovforbud henger også sammen med sannsynligheten for å bli tatt.

I dissensen til utvalgets innstilling skriver det eneste utvalgsmedlemmet med politifaglig bakgrunn at «det er sannsynlig at politiet i en ny modell vil (…) bruke betydelig mindre ressurser på å avdekke bruk og besittelse av narkotika». Han viser til erfaringene fra Portugal. Det innebærer i så fall at den foreslåtte modellen ikke bare fjerner straffereaksjonene, men også reduserer oppdagelsesrisikoen. Dette gir et signal om at bruk og besittelse av narkotika ikke lenger anses som særlig alvorlig.

Det er ingen som tror at lovverket alene bestemmer omfanget av bruk, men lovverket og risikoen for en reaksjon er en finger på vektskåla når vi gjør våre valg. Det er derfor vi trekker en lapp for å parkere gratis utenfor butikken, og det er derfor vi senker farten når det blir satt opp fotobokser.

Går lenger enn andre modeller

For tunge brukere kan denne risikoen være underordnet trangen til ny rus, og straffen blir en tilleggsbyrde i en vanskelig livssituasjon. Slik ønsker vi ikke at det skal være, og vi støtter ønsket om å hjelpe denne gruppen.

Utvalgets forslag går lenger enn de fleste kjente modeller for avkriminalisering. I de fleste land er avkriminalisering en gradvis prosess. For Norges vedkommende vil dette være en betydelig endring. Erfaringene fra andre land er derfor ikke nødvendigvis overførbare, og utfallet er langt mer usikkert enn det utvalget framstiller det som.Det er mange fordeler med en avkriminalisering, men det må gjøres på en klok og veloverveid måte. Da må vi også ta i betraktning hvordan lovendringen vil oppfattes blant folk flest.