Meld deg på vårt nyhetsbrev!

En veldrevet fritidsklubb kan være med på å forebygge ensomhet og styrke den psykiske helsen til ungdom. Foto: Freepik

Fritidsklubbene bør styrkes, ikke legges ned

Det er mange grunner til at vi trenger fritidsklubbene. Rollen de har i å forebygge rus blant unge er en av dem.     

Tar jeg meg en tur i nærmiljøet en tirsdag ettermiddag, ser jeg fotballbaner som myldrer av ivrige spillere. Jeg møter friidrettsgruppa ute på langkjøring. Og utenfor idrettshallen står et tyvetalls sykler parkert – tydeligvis er det en trening som pågår.

Klubben som et andre hjem

Barn og unge i min kommune, som i de aller fleste norske kommuner, kan velge og vrake i gode idrettstilbud. Men det er også dem som ikke finner lykken i skruknotter, flikk flakker og nypreppede skøyteski. For dem kan fritidsklubben være en trygg og viktig møteplass for vennskap, fellesskap og mestring – uten kravene og forventningene som preger mye av idretten.

Når det er sagt, så vet vi at mange klubbungdommer også deltar i andre fritidsaktiviteter. Det ene utelukker ikke det andre. Men det viser seg at fritidsklubben i større grad enn andre fritidstilbud når ut til risikoutsatt ungdom.

Det er denne gruppen som trenger fritidsklubben mest. Der kan de skaffe seg venner og et sosialt nettverk. Der finner de trygghet. Der kan de dyrke sine interesser sammen med andre, enten det er gaming, skating, brettspill, musikk eller politikk. Dit kan de gå etter skolen eller når situasjonen hjemme er vanskelig. Og tilbudet er gratis. I sum kan en veldrevet fritidsklubb være med på å forebygge ensomhet og styrke den psykiske helsen til ungdommen. Følelsen av å være inkludert og å ha det fint med seg selv er med på å forebygge rusbruk.

Markant nedgang de siste 10 årene

Nå skrumper klubbtilbudet inn. De siste ti årene har over 100 fritidsklubber blitt lagt ned (fra 735 i 2010 til 625 i 2020). Én av fem kommuner har ikke en eneste fritidsklubb. Kun halvparten av landets ungdommer sier at de er fornøyde med tilgangen på denne fritidsaktiviteten.   

For oss som er opptatt av rusbruk blant de unge, er denne tendensen dårlig nytt. Fra forskningen, dokumentert blant annet i den såkalte Islandsmodellen, vet vi at unge som har noe å drive med på fritiden, ruser seg mindre. Da er det en dårlig ide og legge ned fritidstilbud – særlig i en tid hvor unge stadig oftere blir tilbudt stoffer som hasj og marihuana og hvor flere enn tidligere takker ja til tilbudet.

Lovfest retten til fritidsklubb

De aller fleste av klubbene blir lagt ned på grunn av svak kommuneøkonomi. Når vi vet at klubber er det fritidstilbudet som når ut til flest sårbare barn og unge, burde man heller gjøre som man har hatt suksess med på Island, å øke de nasjonale bevilgningene.

Dette kan, som Redd Barna foreslår, sikres gjennom en lovfesting av retten til fritidsklubb. Da må regjering følge opp med midler som øremerkes fritidsklubbene, og ikke gis kommunene som frie midler. Tilskudd som kommer uten krav til kommunal oppfølging, vet vi at har en tendens å bli brukt der kommunene mener det brenner mest, gjerne begrunnet med generell dårlig økonomi.

Man må innse at forebygging koster, men det koster samfunnet enda mer å ikke forebygge. Det viktigste forebyggingsarbeidet er det som sikrer en trygg og god oppvekst for barn og unge som hindrer at de utvikler problemer med rus og psykisk uhelse.

Klubbene har et ansvar

Samtidig er det en viktig forutsetning at fritidsklubbene driver ansvarlig og skaper en god og trygg ramme for ungdommen. Det stilles i dag ingen konkrete krav til driftsmodellen, derfor er mye opp til klubben selv – altså klubbledere og andre ansatte. I den forbindelse vet vi at en viss grad av struktur er nødvendig for at fritidsaktiviteter skal ha forebyggende effekt på problemadferd, rus og andre ungdomsproblemer. Det ligger ingen motsetning i det å ha rammer og det å være en møteplass uten stress og press. Her må klubbledelsen finne den riktige balansen.  

Til slutt må fritidsklubbene sørge for at de har et tilbud som oppleves som relevant blant ungdom anno 2022. Her det ikke ett riktig svar, og jeg skal ikke engang prøve å komme med noen anbefalinger.

Det beste er å lytte til ekspertene: ungdommen selv.

Inger Lise Hansen
Generalsekretær i Actis