Meld deg på vårt nyhetsbrev!

Heroinassistert behandling - veien til et verdig liv?

Det har flere ganger blitt foreslått å innføre heroinassistert behandling (HAB) i Norge, og spørsmålet aktualiseres stadig. Arbeiderpartiets helsepolitiske utvalg kom nylig med et forslag til ny helsepolitikk for partiet. Et flertall i utvalget anbefaler å utvide dagens tilbud til personer med rusmiddelavhengighet til å inkludere heroinassistert behandling. Diskusjonen om heroinassistert behandling foregår også i flere partier. Venstre har programfestet et ønske om å innføre HAB i partiprogrammet 2013-2017 og fremmet et representantforslag i 2015. Også SV fremmet et representantforslag om HAB i mars 2015.

Heroinassistert behandling er i noen få land et etablert tilbud til personer med langvarig heroinavhengighet. Det er et tilbud om å erstatte illegal gateheroin med legal, medisinsk fremstilt heroin. Formålet er å sette pasienten i stand til å redusere, eller helst slutte med, bruken av illegal heroin. Det er også et mål å sette pasienten i stand til å redusere bruken av andre vanedannende stoffer, og komme i posisjon til å kunne ta i mot hjelp. Brukeren skal få bedre psykisk og fysisk helse, et bedre forhold til familien og bli i stand til å leve et mer stabilt og sunnere liv. I tillegg skal kriminaliteten reduseres og færre skal falle ut av behandlingsløpet (EMDCCA 2012).

Ønsket om å hjelpe «de svakeste» er ofte begrunnelsen for å åpne for heroinassistert behandling. Da debatten virkelig satte fart i Norge i 2008, var det som resultat av at daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) tok til orde for at Norge burde vurdere substitusjonsbehandling med heroin for «de mest forkomne stoffmisbrukerne som ikke vil, eller klarer, å slutte med narkotika».

Det er ingen tvil om at det til en hver tid finnes mennesker i Norge som lever svært vanskelige liv som følge av tung narkotikaavhengighet. Det er likevel et spørsmål om gruppen som ikke finner seg til rette i annen legemiddelassistert rehabilitering (LAR-programmet), vil klare å følge et program som egentlig vil stille enda høyere krav til pasienten med tanke på oppmøtefrekvens og kontroll. Fra internasjonal forskning om heroinassistert behandling ser vi at «de mest forkomne» faktisk ikke tilbys denne behandlingsformen, fordi den regnes som for krevende for dem.

Tilhengerne av heroinassistert behandling vil ha verdighet for de svakeste og tar til orde for en «mer human narkotikapolitikk». Det er utfordrende for diskusjonen at dette skaper et inntrykk av at det å være skeptisk til heroinassistert behandling innebærer å være inhuman, eller ikke ønske et bedre liv for de svakeste. Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan tror verdighet skapes gjennom andre tiltak enn å dele ut heroin som medisin: De svakeste trenger bedre lavterskeltiltak, skadereduserende tiltak og mer individuell oppfølging innenfor det eksisterende LAR-programmet.

I dette notatet, som ble publisert i april 2015, trekker vi frem noen av dilemmaene i spørsmålet om heroinassistert behandling, og ser på hovedlinjene i debatten. Notatets midtdel inneholder intervjuer med seks mennesker som har ulik tilnærming til de vanskelige spørsmålene. Vi møter Ola Jøsendal, som var leder for Avdeling for rusmedisin ved Haukeland universitetssykehus da avdelingen ville søke om å starte et forskningsprosjekt med heroinassistert behandling i 2013/2014, Asbjørn Larsen, LAR-pasient og ansatt i RIO, Rusmisbrukernes interesseorganisasjon i Tromsø, Kirsten Frigstad, som er daglig leder ved Kirkens Bymisjons lavterskeltilbud 24SJU, Rita Nilsen, daglig leder av stiftelsen Retretten, Anlov Mathiesen, styreleder for Føniks – Ruspolitisk tenketank og Kristin Oudmayer, pårørende til en tung rusmisbruker. De har alle en nær kjennskap til de tyngste brukerne, gjennom ulike behandlerroller, som pårørende eller med egenerfaringer fra bruk av narkotika. Håpet er å få frem nyansene i spørsmålet om det er riktig å tilby heroin som medisin.

Heroinassistert behandling byr på mange etiske utfordringer, er ressurskrevende og vil – etter det vi har sett av internasjonale erfaringer – ha begrenset nytte ut over annen substitusjonsbehandling. Mye tyder på at tiltaket egentlig ikke når de mest utsatte brukerne.  Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan mener derfor det er mange andre utfordringer som bør løses og tiltak som bør iverksettes, før man prioriterer heroinassistert behandling.

Actis vil gjerne takke alle som på ulikt vis har hjulpet oss i arbeidet med dette notatet. En særlig takk til de seks som har stilt opp i intervjudelen av notatet, men også til Kenneth Arctander Johansen i Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO), Sten Magne Berglund i Blå Kors og Helge Waal, professor ved Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF) ved Universitetet i Oslo.

Actis utgir en rekke kunnskapsnotater. De fleste notatene finnes både i trykt og digital versjon. Send en e-post til info@actis.no om du ønsker en trykt versjon  tilsendt.